Skip to content

Trinity Place

Trinity – Treenighet

Å finne et bloggnavn var ikke så lett, men siden jeg har hatt et kallenavn på meg selv i noen år så valgte jeg det. Det hele startet da jeg skulle finne min egen web-epost, for mange år siden. Jeg fant en variant jeg var veldig fornøyd med – helt til en venninne kom til meg og sa; “hvorfor tok du ikke Trini som epost, det kler deg så godt” – og etter det har hun (og jeg) kalt meg selv for Trini og Trinity. Så dukket Matrix opp – og der en rålekker Trinity, og jeg dysset ned bruken av Trinity, jeg er ikke en brøkdel så flott som henne… Men når jeg så skulle finne blogg-navn så fikk jeg lyst til å bruke det igjen. Som tenkt – så gjort.

Etterpå så har jeg søkt på internett etter Trinity, og oppdaget til min store forskrekkelse at det er jo Treenigheten Gud det hele dreier seg om. Jeg vil ikke være blasfemisk, men det er jo ganske kult. Jeg kan ikke love at jeg ikke bruker treenigheten som tema der jeg bruker meg selv og ikke Gud. Jeg er personlig kristen, så jeg føler ikke at jeg gjør noe galt med det. Jeg gjør det med glimt i øyet og lun humor. Jeg har min barnetro og jeg tror at sjelene våre kommer fra et opphøyet sted og at de skal tilbake dit når kroppene våre dør. Jeg er sikker på at der møter jeg sjelegruppen min og får en fred og ro som sjelen min fortjener. Altså blir det riktig å si at sykepleiere får sin lønn i himmelen J Jeg tror lektorer også får sin lønn i himmelen.

Når det er sagt, så har jeg fått en interesse for treenigheten etter dette, jeg har forsøkt å finne ut hvordan det henger sammen. Det var ikke så lett å forstå, samtidig som det er kjempe enkelt å forstå sammenhengen. Jeg fant en god illustrasjon på wikipedia som jeg fornorsket og gjorde litt mer rosa – da ble illustrasjonen, og treenigheten mye søtere og hyggeligere. Sånn som jeg forstår den så ER GUD både Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Mens Den hellige ånd er ikke Sønnen og den er ikke Faderen, og det samme gjelder Faderen; han er ikke sønnen og han er ikke Den hellige ånd. Sønnen er dermed heller ikke Faderen eller Den hellige ånd. Der er bare Gud som kan være en av de andre fenomenene. Det ville jo vært rart om Sønnen plutselig ble Faderen, for hvordan ville slektskapet se ut da? Faderen kunne jo vært Sønnen, men det er bare i menneske skikkelser fedre også har vært sønner. Gud, som er Faderen er den ene som ikke har vært Sønn noen gang. Samtidig som Han er Sønnen. Begynner det å bli komplisert? Det, syns i alle fall jeg, samtidig som det er så enkelt å forstå

Det jeg vet i mitt    hjerte er at Gud er der. Sjelen min er en del av Guds sjel og dermed er Gud i meg og i alle andre og i alt annet. Det jeg ikke har funnet ut enda er hva som er min sjels oppgave på jorden, denne gangen. Det gjelder også for min egen del, jeg vet ikke helt hva jeg skal bli når jeg blir stor jeg… Jeg kan ikke huske hva jeg drømte om å bli når jeg var barn, bortsett fra syklist… Jeg hadde ingen tanker om å bli sykepleier. Jeg var veldig flink til å hjelpe andre da jeg var ung. Jeg passet barna til alle i nabolaget, samt søskenbarn og mine søstre. Jeg hadde god estetisk sans og god orden. Jeg var streng som en gammel dame og kunne ikke fordra å bli møkkete på hendene eller på klærne mine. Da jeg gikk 3. året på gymnaset var jeg noen turer i Oslo, og en gang kjørte jeg forbi Ullevål Sykehus, uten å vite at det var mulig å utdanne seg der eller at jeg skulle bli sykepleier tenkte jeg at “her skal jeg jobbe en gang i mitt liv”, så dro jeg hjem til Trøndelag og glemte hele sykehuset. Jeg flyttet til Lillehammer og videre til Hønefoss uten å vite hva jeg skulle bli når jeg ble stor. På Lillehammer var jeg praktikant og jobbet i reisebyrå. I Hønefoss var jeg renholdsassistent på et hotell og jobbet i gartneri, så fant jeg ut at jeg skulle bli “Oldfrue” og ville søke på Oldfrue skolen i Bærum, samtidig søkte jeg på litt forskjellige utdanninger, men pga for lavt snitt fra gymnaset så kom jeg ikke inn noe sted. Det var bare å sette seg på skolebenken igjen og ta opp en del fag. Jeg endte med å ta 2. og 3. gym på ett år og denne gangen fikk jeg de karakterene jeg fortjente. Jeg la mye mer arbeid i studiene og det lønte seg Jeg kunne velge og vrake i utdanninger, og valgte å være fornuftig og ta et yrke jeg kunne bruke over hele landet. Sykepleie. Da jeg første skoledag møtte opp på studiestedet jeg valgte – var det selvfølgelig på Ullevål Sykehus, akkurat den bygningen jeg hadde blitt så tiltrukket til 4 år tidligere. Sjelen min hadde nok forsøkt å si meg noe første gangen jeg dro forbi.

Nå sitter jeg her, snart 20 år etter, og lurer på hva jeg virkelig skal bli når jeg blir stor. Evig student vil jeg jo ikke være, selv om det var nære på…

Jeg får vel takke for at jeg har vært så heldig som utdannet meg til sykepleier, selv om jeg er sikker på at det ikke var det jeg burde gjort. Sykepleien kan nemlig brukes til så utrolig mye, og det har aldri vært bortkastet med den dannelsen og den utdannelsen vi fikk ved Ullevål Sykepleierhøgskole.

Legg inn en kommentar