Skip to content

29. November 2010

Latter

29.11: “Hun går glipp av mang en latter som ikke kan le av seg selv (Sara Jeanette Duncan).

Godt sagt! En side ved forandringen vi gjennomgår er at vi ser det komiske i å holde på slik vi har gjort. Vi tar oss selv så altfor høytidelig.

Jeg hadde litt av en opplevelse en gang. Jeg var invitert som gjestetaler ved en viktig offisiell lunsj. Jeg hadde vært på teltur like før dette oppdraget, så jeg følte meg litt lurvet da jeg kom. For å gjøre godt inntrykk hadde jeg kjøpt en konservativ drakt, silkebluse, høyhælte støvler og en strømpebukse. Etter villmarkslivet visste jeg knapt hvordan man kommer seg inn i slikt utstyr. Like før jeg skulle i ilden, gikk jeg på toalettet for å ”tisse nervøsiteten ned i do”, som vi sier det i kliniske kretser. Da jeg kom ut fra toalettet, følte jeg meg ganske ovenpå og klar til å ta fatt. Da jeg nådde døra inn til salen, kjente jeg at det trakk rundt bena og oppdaget at skjørtet mitt hadde hengt seg opp i strømpebuksa, slik at hele akterspeilet vistes. Det jekket meg ned noen hakk. Men det ble en glimrende åpning på talen.

Når vi ser hvor komiske vi er, ser vi også hvor elskverdige vi er.”

Jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i dette, eller kanskje jeg rett og slett ler av meg selv på feil måte? For å le av meg selv gjør jeg ofte. Jeg ser det komiske i veldig mye av det jeg gjør og sier – og hvorfor skal alle andre ha gleden av å le av meg? Jeg tenker jeg er den som har mest rett til å le av meg Smile

Jeg har bare et lite problem – jeg ler også når noe gjør vondt, når jeg er litt trist og det ikke passer å gråte eller når jeg blir satt ut og når jeg er nervøs. En nervøs latter er ikke særlig pen!!

Skulle vært interessant å høre hva andre tenker om å le på helt feil tidspunkt.

Read more from Meditasjon

Legg inn en kommentar