Å undre seg

25.7: “Jeg tar solbad og lytter til timene som finner sin form og løser seg opp under furutrærne, og lukter den harpiksduftende hardførheten ved middagsleitet. Verden taper seg i en fjern, blå dis, og det som er nær sover i en smal, avgrenset solstripe (Zelda Fitzgerald).

Jeg leser avsnittet ovenfor og fortaper meg i undring – undring over skjønnheten i hennes formuleringskunst. Jeg leser det og husker et under av et solbad i en lysflekket skog hvor sol mot hud forsterket den blandede lukten av moskus og skarp furu, mens duftene trengte inn i kroppen. Jeg kan huske at jeg lå og lyttet til timene som først brøt og slo mot meg. Så stilnet de gradvis av til en mumling mens kroppen min sank inn i jorden og inn i seg selv. Verden virket langt borte, og jeg hadde ikke behov for å bringe den nærmere.

Undere er en gave fra livet. Å leve er en gave å undres over.”

Ja, jeg undres ofte. Jeg undres over hvorfor jeg har kommet til jorden akkurat nå. Hvorfor blir ikke livet slik jeg hadde tenkt?