Skip to content

27. juli 2010

Å undre seg

25.7: “Jeg tar solbad og lytter til timene som finner sin form og løser seg opp under furutrærne, og lukter den harpiksduftende hardførheten ved middagsleitet. Verden taper seg i en fjern, blå dis, og det som er nær sover i en smal, avgrenset solstripe (Zelda Fitzgerald).

Jeg leser avsnittet ovenfor og fortaper meg i undring – undring over skjønnheten i hennes formuleringskunst. Jeg leser det og husker et under av et solbad i en lysflekket skog hvor sol mot hud forsterket den blandede lukten av moskus og skarp furu, mens duftene trengte inn i kroppen. Jeg kan huske at jeg lå og lyttet til timene som først brøt og slo mot meg. Så stilnet de gradvis av til en mumling mens kroppen min sank inn i jorden og inn i seg selv. Verden virket langt borte, og jeg hadde ikke behov for å bringe den nærmere.

Undere er en gave fra livet. Å leve er en gave å undres over.”

Ja, jeg undres ofte. Jeg undres over hvorfor jeg har kommet til jorden akkurat nå. Hvorfor blir ikke livet slik jeg hadde tenkt?

Read more from Meditasjon

Legg inn en kommentar