Skip to content

27. juli 2010

Å godta seg selv/ Ydmykhet

24.7: “Hvis du går og spør havet selv, hva svarer det? Skvalp, skvalp, drønn, drønn. Det er altfor opptatt av å være hav til å si noe om seg selv (Ursula K. Le Guin).

Ingen som har sittet ved havet og kjent den endeløse styrken og mildheten hun har i seg, kan tvile på at havet vet at hun er nettopp det, havet. Naturen har en fabelaktig evne til å være nøyaktig det hun er. Hun later aldri som… og hun trenger ikke engang å tenke over det.

Når vi må stanse og tenke over hvem vi er, er vi ikke den vi er. Når vi forsøker å være den vi tror vi burde være, er vi ikke den vi er. Når vi forsøker å være den andre har sagt at vi bør være, er vi ikke oss selv. For å være meg selv, er jeg nødt til å være.

Naturen har mye å lære meg om ydmykhet. For å lære av henne må jeg være i henne.”

For bare noen få år siden møtte jeg en mann som sa til meg at jeg ikke var en snill person, han sa også at jeg ikke var ydmyk. Selv om jeg alltid har oppfattet meg selv som snill og omsorgsfull og alle andre har fortalt meg at det er det jeg er – så sluttet jeg å tro på at jeg er snill etter den komentaren. Jeg har lest flere bøker om å være snill og å bli snill, men jeg finner ikke noen svar på hvordan jeg kan bli snill og ydmyk. Det har blitt vondt for meg etterhvert. Så nå får jeg forsøke å spørre naturen og finne svaret i meg selv, er jeg snill og ydmyk eller er jeg ond og krevende? Vel, jeg ser jo ofte at jeg ikke er snill mot meg selv, selv om jeg er veldig snill mot andre. Jeg unnlater å være snill mot meg selv for å gjøre det jeg tror andre forventer av meg. Det har blitt et mønster jeg har vanskelig for å bryte. Jeg trenger kanskje et nytt mønster for livsveven min… Jeg vil sette meg ned og tegne.

Read more from Meditasjon

Legg inn en kommentar