Skip to content

29. september 2012

Dag 371 – Se etter gaver i alt – ta spranget og stol på veien som dukker opp for deg

«Se etter gaver i alt, spesielt når du står overfor det som synes å være en negativ situasjon. Alt som vi tiltrekker oss får oss til å vokse, noe som betyr at i siste instans er alt for vår egen skyld Tilpass en ny sti og en ny retning vil kreve nye kvaliteter og sterke sider, og disse kvaliteter er alltid akkurat hva vi trenger for å tilegne oss slik at vi oppnår de store tingene fremover i livet vårt.»

Om så denne nye stien er en hengebro du ikke våger å gå over – gjør det alikevel, følg den nye retningen som dukker opp. Ha tillit til at det neste skrittet du tar er akkurat det som skal til for å få ditt liv på den rette stien for deg. Når du er tro mot deg selv, da vil alle andre vise deg respekt og ha tro på deg også. Å våge å trå ut på den nye veien gir deg styrke, det er en gave. Jeg forsøkte dette i sommer da jeg endelig fikk tatt turen over til USA. Jeg var så redd for å fly alene at jeg var veldig nære ved å avlyse hele opplegget et par ganger før jeg kom meg avgårde. I stede gikk jeg til en tankefeltterapeut som ga meg et verktøy jeg kunne bruke for å roe ned den verste klaustrofobien når jeg sitter inne i et fly. Veien var ikke over da jeg landet i Amerika, nei da hadde jeg leid meg en bil som jeg skulle kjøre ut av Boston – fortsatt alene. Jeg skulle kjøre langs Route 1 og på Interstate 95 nordover fra Boston. Med hjertet i halsen og stivt blikk satte jeg kursen sørover. Ja, jeg havnet nesten downtown Boston før jeg fikk snudd bilen og satt den i riktig kjøreretning. Takk og pris for den bommerten – for på vei ut av byen var det nå blitt mørkt, en skikkelig blue-moon hang over byen og den ble nydelig innrammet av opphenget på en av broene jeg kjørte på. Dessverre var det helt umulig å stoppe opp for å fotografere – så da blir dette et fastetset bilde på min netthinne. Dette spranget i livet mitt endret mye for meg. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal ta tak i alt jeg opplevde. Jeg skal nok skrive om det litt etter litt her. Og så får jeg ta tak i en ting av gangen. Jeg er så glad for at jeg fant igjen tilliten til å ta spranget. Jeg flyttet ikke grenser, men jeg sprengte grenser for meg selv denne sensommeren. Hurra! Kom igjen, hva venter du på? Ta spranget – hopp ut i det – ikke vent.

 

– Trinity

Legg inn en kommentar