Skip to content

Archive for

27
jun

På tur til Stabbursbua i Larvik

Jentene på Stabbursbua

Før helgen tok jeg med meg stedatteren min og et par av hennes venninner på tur. Vi dro til Stabbursbua, som er en nydelig interiørbutikk og nettbutikk. Jeg visste den skulle ligge i nærheten av Larvik, så vi kjørte avgårde. Vel, når sant skal sies så var det ikke enkelt å finne fram. Jeg var ikke noe kjent på gamle E-18, så vi endte med å kjøre i feil retning da vi tok av E-18. Heldigvis skjønte jeg fort at vi måtte ha kjørt feil så vi forsøkte på nytt.

stabbursbua ligger virkelig ute på landet

Da vi endelig fant fram der vi skulle kjøre av var det lett å finne fram. Jeg hadde lest på Facebook og på stabbursbua.no at de skulle holde til i en låve på en bondegård, og det gjorde de.

Stabbursbua er virkelig verdt et besøk, om du skulle befinne deg i nærheten av Sandefjord eller Larvik. Her har de alt mulig. Interiør, kopper og kar, skinn, klær, sko, skilt – absolutt hva hjertet vil la se inspirere av.

afrikanske springbukkskinn

Den ene jenta jeg hadde med meg kunne fortelle at hun var glad hennes mamma ikke var med, for da hadde vi nok ikke kommet oss videre den dagen. Alle tre jentene “flyttet” inn på Stabbursbua – de likte seg så godt der at de fordelte møblene seg i mellom og kunne godt blitt igjen der. Det var virkelig kjekt å få lov til å være sammen med dem noen timer en dag i ferien deres. For noen skjønne jenter, snart tenåringer alle tre – så da tar jeg det ikke for gitt at de ønsker å dra på tur med en voksen.

en stappfull butikk med godbitermorsomme skilt og romantiske bilder

Så var det tid for lunsj, vi kjørte like godt ned til Larvik og gikk på Maja’s for å spise. Maja’s er et fantastisk bakeri med mange gode fristelser. Alle fikk baguett med pålegg og så fikk de velge et kakestykke hver i og med at en av jentene ble dobbelt norgesmester i helgen og har blitt uttatt til VM-troppen i drilling. Gratulerer med seier og uttak. Her er kaken hun valgte:

Maja's bakeri i Larvik_Dronningensgt 34A Marsipankake fra Maja's

Alle valgte det de liker best, bløtekake, napoleonskake, brownie og jeg selv tok toppen av litt ostekake. De ble raskt småkvalme av all kremen de hadde valgt seg så jeg lot de få slippe å spise opp, selv om de protesterte for å spise opp noe de har fått – jo det har de lært hjemmefra. Så forklarte jeg dem at en av mine teorier er at når vi har spist så vi er forsynt skal vi ikke proppe i oss resten, det er jo en grunn til at vi blir overvektige. Og så lærte jeg dem at det alltid tar et kvarterstid før de er ordentlig mette, og at det derfor er lurt å spise sakte så vi ikke spiser for mye eller for lite. Jeg skal innrømme at det er godt når ungjentene syns jeg er veldig klok og forklarer ting på en grei måte – da får jeg lyst til å forklare dem enda mer om livet som ligger foran dem, men jeg vet at de må utforske og få egne erfaringer for at de skal gå ordentlig inn.

 

Tusen takk for en flott tur jenter

det perfekte hjørnet

Jeg hadde ikke hatt noe i mot å ha et sånt deilig sted for meg selv – i mitt hus.

 

– Trinity

27
jun

Nr 7. Å rives i stykker/ Skyldfølelse

Kvinner må ikke skamme seg over sitt forsøk på å gi verden tilbake en del av dens hjerte gjennom arbeidet sitt (Louise Bogan).

Det er vanskelig for kvinner å få gjort sitt eget arbeid. Kvinnelige kunstnere, for eksempel, forventes ofte å stelle huset, ta seg av barna, kjøre dem til skolen, lage mat og gjøre rent – før de kan tilbringe litt “fritid” i et ofte provisorisk atelier med sitt eget arbeid. Det er ikke lett for noen å være kunstner i vår kultur. Det er nesten umulig å være kvinnelig kunstner i denne kulturen.

Men det er ikke bare kvinnelige kunstnere som strever slik. Enhver kvinne som gjør for mye, kan ikke unngå å se hvordan hennes eget avhengighetsforhold til arbeidet preger familien. Selv når vi er overbevist om at arbeidet bør komme i første rekke, får vi fryktelige anfall av skyldfølelse når mann og barn må gjøre avtaler med oss for å få en sjanse til å se oss.

Å være yrkeskvinne er et av de beste balansenumrene som kan oppvises i det gigantiske sirkuset vi kaller livet. Men vi er i det minste ikke alene om å streve med dette".”