Skip to content

Archive for

24
Mai

Håp og drømmer

24.5: “Så lenge vi tror uthulede trestokker er de eneste båtene som finnes og de eneste som kan tenkes, – vil vi aldri kunne oppdage et skip eller kjenne at vinden blåser (Sonia Johansen).

Kvinner som gjør for mye er redde for å drømme. Vi vet hva det vil si å begjære makt, penger, trygghet eller en samlivspartner, men vi har glemt hva det vil si å drømme.

Å drømme er ikke begrenset til det uvirkelige. Å drømme er å strekke virkeligheten ut over de grensene vår egen tid setter. Å drømme er ikke begrenset bare til det mulige. Å drømme skader illusjonen om å ha kontroll, og leger sjelen.

Når vi begrenser mulighetene til å håpe og drømme, blir vi nødt til å gå med øynene festet i bakken for å beregne hvert skritt vi tar. Dermed får vi aldri sjansen til å se på skyformasjonene og den dobbelte regnbuen.

Å håpe og drømme er ikke å overse den praktiske virkeligheten. Det er å kle den i regnbuens farger.”

23
Mai

Kontroll/ Arroganse

23.5: “Trangen til å korrigere folk er i seg selv en plagsom lidelse (Marianne Moore).

Kvinner som gjør for mye føler ofte at det er deres oppgave å korrigere andre. Etter å ha samlet informasjon og tilegnet oss mye kunnskap, tror vi virkelig at vi kan og vet hva som re best for andre. Siden vi vet best, har vi ingen problemer med å dele disse viktige synspunktene med alle som måtte ønske å høre på – og av og til også med dem som ikke ønsker det. Noen av oss får til og med betaling for å vite hva som er best for andre, og for å korrigere dem.

Huff, dette ser ikke så bra ut på papiret, gjør det vel?

Kanskje dagen i dag kan egne seg til å se litt nærmere på min egen arroganse. Velment arroganse er fortsatt arroganse!”

22
Mai

Lykken er: Å lære seg å sykle

Klar, ferdig, sykle

Guttungen har “endelig” lært seg å sykle. Han har vært så redd for å prøve – så redd for å slå seg – så redd for alt mulig, men NÅ måtte det skje. I hele fjor sommer løp jeg ved siden av, eller vi syklet på to-manns sykkelen vår, men nå kan til og med nabogutten på 3 år sykle, så nå blir det bare flaut å ikke greie det selv når han snart blir 8 år.

Alle råd var dyre og jeg tenkte kanskje han kunne lære det slik jeg gjorde. Jeg holdt på alene på plenen hos mormor og morfar endel, og så kom mitt to år eldre søskenbarn og var assistent innimellom. Så stesønnen min fikk beskjed om å gå ut i hagen og prøve. MEN barnas tålmodighet er ikke så stor, så etter ett minutt kom han løpende inn – NÅ KAN JEG DET!!! Hvor jeg ble med ut for å se, men nei, der var ikke tegn til at han kunne – så avtalen ble å forsøke litt til. Siden jeg tildels går med krykker for tiden er det helt uaktuelt å løpe ved siden av.

Gode tanker er dyrebare nå; så jeg fikk den geniale idé om å dra bort på fotballbanen rett ved siden av oss. Der er det nemlig stor plass, det er ikke så vondt å falle, men det er skikkelig vanskelig å tråkke og å holde balansen. Som tenkt så gjort. Det ender med at hans far vil være med, men han skal selvfølgelig sykle selv og vise hvor flink han er og hvor lett det er. Så alt i alt ender det med at far får en oppstrammer om hvem som skal være i fokus her og hva som trengs for guttungen Smilefjes OG VIPS – der sykler den fantastiske stesønnen min – han sykler bare rett fram, men rett fram er mye bedre enn ingenting. Det tok litt tid før han turte å svinge. Han vil heller stå av sykkelen og snu den enn å svinge.

syklende_gutter

Etter litt mer øving så kom vi på at det ville være lurt å ta med guttungen til den store parken i sentrum for der er det mange veier, stier, plener – det er flatt og det er helt sikkert ikke folk der. Som tenkt så gjort, vi tar han med, sammen med kompisen hans, ned til sentrum. Tenk Horten har et fantastisk parkanlegg, Lystlunden, men nesten ingen bruker parken. For over 20 år siden var det anlagt skøytepark der på vinteren og det var et yndet utfartssted. Nå blir den brukt som samlingspunkt på 17. Mai, etter barnetoget. Jeg klager ikke, for det er en perfekt park til vårt bruk akkurat nå. Å lære å sykle.

Her finnes også nedoverbakker, grusbelagte sådan, og vips hadde guttene trillet syklene til toppen og satte utfor i en forrykende fart med et fantastisk gledeshyl.

Skrekkblandet_Fryd

GledesHyl

Stolthet

Læringskurven- og Mestringskurven var bratt denne dagen Smilefjes og jeg fryder meg sammen med han. Først syns jeg det var litt vågalt å sette utfor denne bakken når han bare har grudd seg for å sykle små nedoverbakker, men vips så var det gjort og nå våger han snart alt mulig.

– Trinity

22
Mai

Kontakt/ Forvirring/ Ensomhet

22.5: “Kvinner som ser ned på seg selv, gjør livet vanskelig for alle kvinner (Nellie McClung).

Kvinner har et spesielt forhold til hverandre. Vi er blitt oppdratt til å konkurrere med andre kvinner og se på dem som fiender og rivalinner. Vi er også oppdratt til å se på kvinnelighet som noe underordnet, og vi har lært at hvis vi ønsker å komme noen vei, må vi identifisere oss med menn eller bli slik de vil at vi skal være. Alt dette er svært forvirrende. Ikke så rent sjelden føler vi oss ensomme og isolerte.

Noe av det som blir viktig for å få det bedre, er at vi innser at vi er kvinner og at vi søker kontakt med andre kvinner. Vi kjenner oss igjen i historiene deres, og ensomheten vår forandres til fellesskap.

Jeg er ikke alene. Andre kvinner har samme erfaringer som meg. Å få det bedre er det samme som å finne fram til hverandre.”

21
Mai

Konflikt

21.5: “Det er bedre å være løve for en dag enn sau for hele livet (Elisabeth Henry).

Konflikter er uunngåelige gjennom livet. Vi kan føle oss splittet i valgsituasjoner. Konflikten sitter inni oss selv. Andre ganger kan vi ha sterke meninger om en sak, og oppleve å komme i konflikt med kolleger.

Noen av oss tror det bare finnes to veier ut av en konflikt. Vi må enten brøle som en løve og presse igjennom viljen vår, eller skygge unna som en sau. Ingen av delene har noe for seg.

Takk og pris at det finnes en annen mulighet. Vi kan spørre oss om hva som skjer i oss selv. Vi kan lytte til det andre sier. Vi kan avklare hvor vi står og se hva vi har å lære.

Konflikter er uunngåelige. Vi kan velge om vi vil slåss.”

20
Mai

Å være til stede i øyeblikket

20.5: “Om den ikke er utstyrt med brede dører, kommer en edel karakter likevel til syne gjennom dørsprekken (Mary Wilkins Freeman).

Sjansene vi får kommer ikke alltid når vi ønsker det, eller slik vi ønsker det. I stedet for blendende åpenbaringer kan de like ofte være små stemmer som hvisker til oss i uventede situasjoner.

Hva vi får ut av signalene, henger sammen med vår evne til å være til stede i øyeblikket. Å merke seg hva som skjer, kan være en av de viktigste egenskapene vi har. Når vi er så til stede at vi aner en liten, ubetydelig mulighet, kan det godt være at den fører til viktige forandringer i livet vårt.

Alle og enhver kan gå gjennom en vidåpen dør. Jeg håper å utvikle en slik karakter at jeg ser dørsprekken.”

19
Mai

Å føle seg uverdig/ Å gjøre valg

19.5: “Den mest entydige beskjeden jeg fikk av mor, var: du er ikke verd noe hvis du ikke gjør noe (Ferrand).

Arbeidsnarkomani er ikke noe som vokser fram midt i livet. Frøet ble gjerne sådd mens vi var barn. På en måte oppfyller vi bare de forventningene og følger de normene vi har fått av foreldrene våre.

Hvor mange av foreldrene våre trodde ikke at lediggang var roten til alt ondt, og at de ikke sørget for at vi hadde nok å gjøre hele tiden, var det usikkert hvordan det ville gå med oss? Hvor mange av oss er ikke i grunnen redd for å koble av i fred og ro uten å ha noe på dagsorden?

Borgermesteren i en stor by i Midtvesten sa en gang til pressen at hvis han så i kalenderen sin og oppdaget at han ikke hadde noen avtaler tirsdag kveld, da var han overbevist om at staben hans hadde gjort en tabbe. Han innrømmet videre at arbeidsnarkomani hadde ødelagt både ekteskapet og helsa hans.

Er et ikke godt å vite at vi ikke nødvendigvis trenger å leve opp til de forventningene vi møtte som barn? Vi er voksne nå og kan velge!”

18
Mai

En dag om gangen/ Tillit/ Kontroll

18.5: “Å leve representerer en form for usikkerhet. Du vet verken hva som kommer til å skje eller hvordan det vil skje. Den dagen du vet hvordan, begynner du å dø litt. Kunstneren vet aldri helt sikkert. Vi gjetter. Vi kan ta feil, men vi gjør det ene spranget etter det andre ut i mørket (Agnes deMille).

Så arrogant og dumt av oss å tro at vi kan gjøre annet enn å ta en dag om gangen! Vi er helt på villspor når vi innbiller oss at vi kan styre fremtiden og få ting til å skje slik vi vil, så vi har full kontroll over livet. På den måten slutter vi å leve litt.

Å leve fullt ut vil si å balansere sitt liv på tillit. Vi får gjøre grunnarbeidet, lage planer og la det være med det. Å leve fullt ut vil si å satse på noe man tror på – og gjøre et sprang. Før føttene når bakken må vi satse på nytt. Når vi tror vi har ting under kontroll, “begynner vi å dø litt”.

Det krever stor tillit å leve en dag om gangen, og alternativene ser ikke særlig innbydende ut.”

17
Mai

17. Mai

P43
For en flott dag. Jeg er ikke spesielt begeistret for høytidsdager og mye styr. I år feiret jeg i Horten og her er det travelt med tre 17.mai tog. Først er det barnetog, så borgertog og en time etter det er det russetog.

 

Jeg minnes alltid de glade 17.mai på Skarpnes Skole i oppveksten. Sekkeløp, potetløp, sang, fotballkamp, kaker, is, brus og alt annet et barnehjerte kan begjære.

I Horten skjer det virkelig ikke noe for barna som bor i sentrum. Ingen samling, ingen struktur, ingen små konkurranser – disse barna vil ikke ha de samme gode minnene fra Nasjonaldagen som jeg har. Dessverre.

Som flere familier i denne byen gjorde vi det beste ut fra de ressursene vi har :-)

Hvis jeg hadde barn ville jeg engasjert meg for å gjenskape en hyggelig tradisjon, for jeg har hørt historier om fantastiske nasjonaldager i Horten. Dette skal være barnas dag, så da er det vel på tide å legge til rette for barna i vårt sentrum??

P46

– Trinity

 

17
Mai

Hurra for 17. Mai

Gratulerer med dagen :-)
Bilde

Sendt fra min iPhone