Skip to content

Archive for

1
mar

Om forklaringer og andre tanker

Det ser dårlig ut i forhold til å greie dietten, sånn med det første – og det er helt grusomt for årsaken høres ut som nok en unnskyldning. Jeg har antagelig artrose i et (muligens begge) kne, og knær er et svakt ledd i min familie. Nå har det ikke gjort saken noe bedre at jeg veier en god del over idealvekten min i en periode i livet mitt heller. Dette kneet har plaget meg nok til at jeg har blitt mindra aktiv denne vinteren. Jeg greide ikke å gå på ski Trist fjes og det har vært så glatt og mye snø at det har begrenset hvor mye jeg har vært ute og gått tur også. Så fikk jeg brev fra sykehuset – nå er ventetiden min snart over og jeg skal endelig få time til artroskopi (tenkte jeg), men akk nei – de flytter meg over til et annet sykehus – så nå blir ventelistegarantien flyttet. Pøh – det norske helsevesenet er ikke verdt noe som helst! Ikke er vi flinkest i verden, ikke er vi spesielt flinke til å få unna helsekøene, vi er ganske høyt oppe på sykehusoverførte infeksjoner og vi må vente og vente når vi først kommer innom dørene. Vel, det provoserte meg nok til at jeg tenkte at nå trosser jeg alt og begynner å gå – jeg orker ikke å ha fysiske begrensninger i livet igjen! OG hva skjer da??? Jeg tråkker over og brekker et bein i foten Forbauset smilefjes Skjebnens lunefulle ironi. SÅ da får jeg vel ta hintet – om å ta det litt rolig alikevel. Nå skulle jeg ønske jeg var fysioterapeut i stede for sykepleier for da ville jeg visst hva jeg kunne gjøre av øvelser for å være litt i bevegelse.

Det blir armhevinger i trappen (for jeg kan ikke ned på kne), sit-ups i sengen (noe som fungerer ganske dårlig, men bedre enn å ned på gulvet). ben-løft i sengen (dét fungerer bra – og er styrkende for musklaturen rundt kneet).

Uansett – jeg gir ikke opp!!! Det er bare en liten fartsdump! Og jeg håper inderlig at jeg skal greie å sykle denne sommeren – noe jeg måtte gi opp i fjor sommer Trist fjes

Hvis du har noen gode tips om hvordan jeg kan være i aktivitet når kneet er dårlig så tar jeg gjerne i mot tips Smilefjes som blunker

For livet mitt, helsen min, sjelen min og psyken min så må jeg gjerne gå ned noen kilo – og ikke minst for kneet mitt Smilefjes som blunker dessuten har minstemann begynt å mase om at jeg må slanke meg fordi jeg er for tjukk!!! Så da er det vel sånn da. Jeg undrer meg hvor 7åringer får dette fra – for de får det ikke herfra. Jeg er veldig bevisst på at den slankingen og dietten som foregår i huset er “taus” når barna er her. Jeg forteller dem selvfølgelig hva som er bra å spise og ikke og hva som er bra å gjøre i forhold til å være ute og være aktiv – kontra å sitte inne foran tv og dataspill hele tiden, men ikke med fokus på slanking og fedme. Jeg har lest for mye om barn med spiseproblemer som er overført fra foreldre til at jeg går direkte i den fella. Jeg skjønner at barna får med seg noe av det som skjer, og gjennom media og andre barn så skjer det også læring, men ikke slik at han skulle komme til meg å si det på den måten – en voksen måte – og faktisk en sårende måte. Så når de kommer tilbake fra sin mamma neste gang så må vi nok ha en samtale om hva man kan si til andre og ikke – hvordan ord sårer og gjør glad. Jeg liker å behandle dem som smarte barn og forklare dem ting – og de setter veldig stor pris på det Smilefjes så selv om det er litt vondt å være stemor så er det også en kjempe stor glede Rød rose

kiss_lips

 

  Trinity

(Thanks to B for giving me the idea to send out hugs and kisses)

1
mar

I kontakt med vår egen prosess

1.3: “I all hemmelighet trodde begge på en utenforstående kraftkilde man kunne øse av, om man var på bølgelengde med situasjonen (Robyn Davidson).

Å leve “i prosess” er å ha sin egen utvikling og være ett med utviklingen i universet. Avhengighet fjerner oss fra vår egen prosess, fremmedgjør oss for vår egen spiritualitet og tro og forteller oss at vi ikke er trygge. Vi må ha kontroll, og vi må prøve å forsikre oss ved å gjøre oss selv, våre liv, ja, hele universet til noe statisk og uforanderlig.

Vi har brukt så mye krefter på å prøve å gjøre universet statisk at vi ikke har utviklet evnen til å komme på bølgelengde med situasjonen. Etterhvert som vi klarer å innstille oss på å delta, finner vi ut at det er mye enklere å ta del i vår egen utvikling enn å prøve å gjøre universet statisk.

Når jeg har kontakt med min egen prosess, har jeg kontakt med universets prosess.