Skip to content

Archive for

31
mar

Smerte

31.3: “De mørkeste øyeblikk får blomster til å blomstre (Corita Kent).

Det er umulig å unngå smerte i livet. Etter hvert som vi får det bedre, ser vi at mye av lidelsen vi har opplevd, er direkte knyttet til kontrollbehovet og illusjonen om at det er vi som bestemmer. Jo staere vi er, jo kraftigere ørefiker gir livet oss for at vi skal lære. I motsetning til mange religioner lærer oss, er det ikke edelt å lide. Som oftest er det dumt, og kommer av stivsinn og kontrollbehov.

Når vi dyrker lidelsen, går vi ofte glipp av de “blomstene som blomstrer i de mørkeste øyeblikk”.

Lidelse lærer meg noe om hva som feiler meg. Smerte lærer meg noe om livet.

30
mar

Å bli

30.3: “En leirkrukke som settes i sola blir aldri noe annet enn en leirkrukke. Den må tåle ilden for å bli porselen (Mildred Witte Stouven).

Egentlig er det ikke noe galt i å være leirkrukke. Men vi kan alle bli porselen. Og det er ikke fullt så enkelt som å bli brent eller ikke bli brent. Noen av oss eksploderer i ovnen. Noen av oss knuses før vi kommer så langt som til ovnen, og noen av oss får dype sprekker som gjør det vanskelig å bruke oss.

Men aller verst er det antagelig å møte ilden, for så å nekte å bli porselen. Vi har alle en forbrenningsovn i livet vårt, men ikke alle tar lærdom av forbrenningsprosessen.

Bare troen kan hjelpe oss gjennom ilden.

29
mar

Hverdagsmenneske

Jeg er et hverdagsmenneske, jeg liker hverdager. Jeg liker å fylle dem med små gleder.

votter som slenger

Jeg fant et tankespinn i en annen blogg, og den var så utrolig herlig – jeg ble rørt, og glad av å lese hvordan hennes dager er. Jeg ble også veldig inspirert til å skrive. Jeg er ikke misunnelig på hennes hverdag, men jeg skulle ønske at jeg også fikk oppleve deler av det hun beskriver.

Jeg er så heldig at jeg får låne to barn, annenhver uke, men de var store da jeg “fikk” dem – så noe vil jeg alltid ha gått glipp av. Jeg kjenner på stillheten i huset når de er borte. Fra Virvelvind til vindstille på 5 minutter. Nå skal de være hos sin mor en uke. Så blir det nok en runde med sand i gangen, votter som slenger, brødsmuler over alt, fingeravtrykk på verandadøren, matpakker som skal smøres og fås tilbakemelding på. Jeg likte ikke brød med leverpostei og majones – så herlig å få vite det – etter at de pliktskyldigst har spist opp brødskiven som lå i matpakken. Jeg blir rørt, og trist. For jeg hadde aldri spist den om jeg ikke likte den. Jeg liker heller ikke leverpostei med majones, men jeg liker nesten ikke noe på brødskiven så jeg kan ikke ha meg som mal – da ville det blitt kjedelige matpakker. Så jeg prøver meg fram med det jeg ser andre spiser, noen med hell – NAM pariser agurker er godt, og jeg liker ikke de heller – sånn flaks. Så er det klær, henge opp, vaske, tørke, rydde, henge opp, kjøpe nytt – med en 12 åring – en utfordring. Nå begynner de å få dreisen på å hjelpe til litt hjemme, så det er jo deilig. Ut med søppelposen, rydde etter seg, sette inn i oppvaskmaskinen, lufte hunden, være ute – ikke se så mye på tv – jeg vil ha sunne unger annenhver uke. Ta tranen din, og nå uten å skjære grimaser. Fantastiske unger, slitsomme unger, glade unger, hjelpsomme unger, snille unger, kosete unger, kranglete unger, lekselesende unger, glad-i-maten-min unger, lekende unger, kreative unger og syke unger. Det er herlig.

Jeg føler meg som en hushjelp de fleste dager, men hvem gjør vel ikke det? Nå fikk ikke jeg 9 måneder til å forberede meg på å bli mor, jeg fikk bare plutselig to. Det tar tid å aklimatisere seg. Jeg begynner heldigvis å få dreisen på det nå, nå som jeg har fått 2 år på meg. Plutselig å bo i hus fra å ha bodd hele mitt voksne liv i leilighet er også en enorm omstilling. Vi har hus over tre plan – så jeg følte at store deler av dagen min var i trappene. Opp og ned, ned og opp – alt som skal hentes, bringes, legges på plass, for så å havne på samme sted igjen. Men nå har jeg fått rutiner for mye av det også. En enkel kurv i trappen for å legge ting barna kan ta vare på selv, var en god idé.

kurv_trapp

Plutselig er det stille. Huset blir stort og tomt, og lydløst. Barna er hos sin mor. Det blir mindre å gjøre på meg i en hel uke. Det er med blandede følelser å leve hverdagen på denne måten. Men nå er de ute av huset, og jeg skal støvsuge og rydde for å ha det rent og ryddig i en hel uke, og så skal jeg besøke venninner og drikke kaffe ute og bare nyte hverdagene.

Her kan du lese hva bloggeren Lavendelheimen skriver: Tankespinn fra Lavendelheimen.

 

– Trinity

29
mar

Arbeidsglede

29.3: “Sjelen plikter å være tro mot sine egne ønsker, men den er prisgitt sin herres lidenskap (Rebecca West).

Mange dyktige kvinner har vanskelig for å skille mellom arbeidsglede og arbeidsnarkomani. Når vi hører om alle virkningene av å arbeide for mye, spør vi oss nesten bestandig (eller vi rettferdiggjør oss, rettere sagt): “Men hva med å være lidenskapelig glad i arbeidet sitt? Mener du at å være lidenskapelig glad i arbeidet sitt er det samme som å være arbeidsnarkoman? Jeg vil ikke slutte å arbeide.”

Mange av de rollemodellene vi har på vellykkethet, er folk som var villige til å oppslukes av arbeidet sitt. Dette er forvirrende.

Så lenge vi gjør det som er viktig for oss i sann arbeidsglede, ødelegger vi ikke oss selv underveis. Men arbeidsgleden blir nedbrytende når den blir forvridd til arbeidstvang.

Arbeidsgleden nærer. Arbeidsnarkomanien tærer. Det er stor forskjell på disse to holdningene.

28
mar

Fortvilelse – Trinn Tre

28.3: “Hvis Gud er en flue på veggen så send meg en fluesmekker, Nanny (Gaby Brimmer).

Selv Jesus følte seg forlatt av Gud. Vi kan jo identifisere oss med ham. Vi har vært sinte på Gud, og vi har avvist de høyere makter for vår egen del, fordi vi har følt oss så forlatt. Denne Gud som vi så gjerne vil stole på, nekter å leve livet vårt for oss. Aller helst vil vi overlate alt til en høyere makt og lene oss tilbake og slappe av, men den er ikke samarbeidsvillig.

Hvor er fluesmekkeren? Om den høyere makt ikke vil gjøre det på min måte, så til helvete med den.

Greit! Nå liker vi oss, ikke sant? Er det ikke moro? En kamp med Gud – det burde holde oss i ånde en stund.

Når jeg føler meg forlatt av de høyere makter, er det nok heller jeg som har gått meg vill.

27
mar

Motløshet

27.3: “Kun nedstøvete blomster, eimen av røkelse og spor som ikke fører noe sted (Anna Akhmatova).

For et vakkert uttrykk for motløshet!… Spor som ikke fører noe sted. Alle har etter beste evne prøvd å gjøre det rette. Vi har gått på de rette skolene, fulgt normene, jobbet mye, vært snare i dusjen… men hvorfor?… For å følge spor som ikke fører noe sted? For å se støvete blomster langs veien og kanskje bare følge spor som fører fra ingensteds til ingensteds.

Slapp av. Selvfølgelig mister vi motet innimellom. Bedringens vei er spiralformet, ikke rettlinjet. Strevet vårt gir oss anledning til å bli bedre kjent med alle sidene ved vår sykelige tilværelse.

Veien videre er sjelden strak. Men så lenge jeg er underveis, er jeg vel på vei mot noe.

26
mar

Mot/ Frykt

26.3: “Mot er frykt som har bedt sine bønner (Dorothy Bernard).

Jeg lurer på om det er mulig å være i kontakt med sitt sanne mot uten å ha kontakt med vår spiritualitet? Vi vet hva det vil si å være dumdristig. Vi vet hva det er å ta sjanser. Vi vet til og med hvordan vi skal stille oss selv i skuddlinjen.

Men vet vi hva det vil si å kjenne fryktens fortærende flammer, vet vi hva det vil si å søke dypt i oss selv for å finne vårt eget mot? Har vi mot til å møte hverdagen? Kan vi innrømme feil uten å straffe oss selv? Har vi mot til å innrømme hvordan vi oppfører oss overfor dem vi er glad i? har vi mot til å levere skjemt kjøtt tilbake til slakteren, eller tar vi til takke med det for å kunne ha noe å klage over?

Når vi møter vår egen frykt ansikt til ansikt og samtidig har kontakt med kreftene i oss og rundt oss – da vet vi hva mot er.

Motet mitt er like hverdagslig som min spiritualitet.

25
mar

Travelhet

25.3: “Min mann og jeg er kommet frem til et virkelig godt system for husarbeidet: Ingen av oss gjør det (Dottie Archibald).

Jeg undres om dette ville fungere. Har jeg noen gang hatt mot og trygghet til å la husarbeidet skure i fire år, for å se om det er den naturlige grensen for hvor mye skitt som kan samle seg? Nei, og jeg er ikke sikker på om jeg vil prøve heller.

Men hvor mye rutinepreget husarbeid gjør jeg fordi jeg har behov for noe å gjøre, og ikke fordi det er viktig at det blir gjort?

Et kjennetegn på arbeidsnarkomani er trangen til å utsette oppgaver. Ofte er travelheten vår et uttrykk for at vi utsetter noe. Travelheten holder oss borte fra det vi egentlig burde gjøre.

Jeg takker for alle innspill som kan føre til den minste lille endring i synet på meg selv, samme hvor liten forandringen er.

24
mar

Takknemlighet

24.3: “Du er en feig elsker. Du tar ikke et eneste initiativ. Du bare venter på at noe skal skje av seg selv. Utakknemlig og uvitende er du, som en gris som står under et eiketre med ørene hengende over øynene og bare slafser og grynter uten å gløtte opp for å se hvor nøttene kommer fra (Nora Neale Hurston).

Vi oppfører oss som griser. Vi roter rundt og knasker i oss alt det gode vi kommer over, uten i det hele tatt å ense hvor det kommer fra og langt mindre takke for det.

Verden er så sjenerøs med oss at vi tar altfor mye som en selvfølge. Vi “elsker som feiginger”. Vi forventer at resten av verden tar risikoen, mens vi bare tar. Vi blir så arrogante at vi er overbeviste om at alt vi har er en gave fra oss selv til oss selv. Vi stopper ikke opp og erkjenner at vi ikke kan knaske deilige eikenøtter uten at det finnes et himmelsk eiketre i nærheten.

I dag har jeg sjansen til å se meg omkring og takke for alle gavene jeg mottar.

23
mar

Fødselsdagshilsen fra jenta mi

bursdagskort 40 år

Dette bildet hadde stedatra mi tegnet av meg til min 40års dag. Damen på bildet skulle blåse 40 sommerfugler avgårde, men det ble for mye arbeid så det ble til at sommerfuglene dannet 40-tallet i stede Smilefjes

Jeg er så heldig som har så flotte barn som er så glad i meg. Smilefjes