Skip to content

Archive for

31
des

Skjønnhet

31.12: “Lykkelig kan jeg dra herfra.

Måtte det være vakkert foran meg.

Måtte det være vakkert bak meg.

Måtte det være vakkert under meg.

Måtte det være vakkert over meg.

Måtte det være vakkert overalt omkring meg.

I skjønnhet er det fullendt

(Navajo-bønn).

 

Leser vi denne bønnen meget langsomt, kjenner vi hvor umåtelig dyp og enkel den er. La oss forestille oss at vi er omgitt av skjønnhet. Når vi tenker på det, ser vi gjerne for oss en paradisaktig øy eller Shangri-la.

Men når vi leser dette diktet langsomt, forstår vi etterhvert at vi er omgitt av skjønnhet! Vi forstår at denne bønnen ikke bare er et ønske, men også en konstatering av faktum.

I livet mitt finnes det innslag av skjønnhet foran, bak, over og under meg. Jeg er omgitt av skjønnhet.

 

Takk og pris! Skjønnheten er i øyet på den som ser.”

30
des

Omtanke/ Kjærlighet

30.12: “Ingen. Ikke engang poetene, har målt hvor mye et hjerte kan romme (Zelda Fitzgerald).

Noen av oss står fremmed overfor følelser som omtanke og kjærlighet. Vi har trodd at vi måtte bli så tøffe og travle at kjærlighet og omtanke ble en luksus vi ikke hadde råd til. Vi kunne da sikkert ivareta vår “medmenneskelighet” ved å gi noen fradragsberettigede beløp til veldedige formål mot slutten av året!

Likevel vet vi inderlig vel at vi innerst inne er omtenksomme og kjærlige kvinner. Når vi bare gir oss tid til det, bryr vi oss om mennesker, og det er mye vi er glad for i livet. Hjertet vårt har ubegrenset evne til å vise omsorg og medfølelse.

Å la hjertet fylles av kjærlighet og omtanke er bedre enn all verdens vitaminer og trimprogram.”

29
des

Å være åpen for prosessen

29.12: “skjebnen rår og rår (Anita Loss).

Livet er ikke hugget i stein. Det er mer som en blomst som stadig springer ut. Vi får tilbud og valg hele tiden.

Selvsagt er vi påvirket av fortiden og de mange kreftene som støtte mot oss da vi var barn og lette å forme. Likevel har vi evnen til å endre nuet og fremtiden.

Skjebnen er en prosess som stadig dukker opp. Godtar vi at vi er den vi er, har vi muligheten til å bli en annen. Det er noe av det paradoksale med livet og med det å leve.

Når jeg kan la livet skje, føler jeg meg bedre. Når jeg kan delta i det som skjer i livet mitt, svever jeg.

Livet er å leve. Livsprosessen går og går.”

28
des

Avklaring/ Forandring/ Utvikling

28.12: “På det tidspunktet begynte jeg å forstå jeg at jeg måtte ta neste steg i min vekst og utvikling (Eileen Caddy).

Av og til unngår vi å avklare ting for oss selv, fordi vi intuitivt vet at en avklaring vil måtte føre til forandringer i livet vårt. Vi er så vant til å gjøre det som forventes av oss, at det er vanskelig å vite hva vi ønsker eller trenger. Vi har så lett for å gi etter for andres krav, spesielt fra dem som står over oss i systemet, at vi ender med å bli forvirret og uklare.

Til tross for denne forvirringen fortsetter vår indre prosess å skyve oss videre i vår vekst og utvikling. Noe i oss streber etter klarhet.

Å vokse og utvikle seg er som å puste og spise… naturlig og uløselig knyttet til det å være menneske.”

27
des

Sommel

27.12: “Når jeg stadig utsetter noe, behøver det ikke være sommel, men en beslutning jeg alt har tatt uten å innrømme det for meg selv (Judith M. Knowlton).

I motsetning til hva de fleste tror, er det ikke slik at vi kvinner som gjør for mye, gjør noe hele tiden. Fordi vi er så travle og overarbeidede, hender det vi synker ned i en hengemyr av sommel og ubesluttsomhet. Vi vet vi har ting som må gjøres, og jo mer vi tenker på det, jo tyngre føles det. Innimellom klarer vi knapt nok å komme ut av senga, løfte armene eller holde i en penn. Vi kan ikke tvinge oss til å gjøre noe som helst. Når denne apatien overtar, kan vi selvsagt gå inn i svarte perioder med selvbebreidelse.

Når det skjer, er det viktig å huske at ubesluttsomhet og sommel er en del av det vi sliter med, og at vi er maktesløse overfor det. Bare ved å innrømme denne maktesløsheten, erkjenne at i blir sprø av sommelet vårt, se at en kraft større enn oss selv kan hjelpe oss, og legge livet og viljen vår over på den kraften, først da kan vi kanskje se at vi har tatt en beslutning og bekrefte denne beslutningen overfor oss selv.

Av og til gjør jeg livet mitt ekstra vanskelig. Heldigvis finnes det en annen vei.”

26
des

Vekst

26.12: “Mens hun lå, satt, vandret rundt i dette rommet, følte hun at hun modnet og fikk farge (Meridel Le Sueur).

Samfunnet vi lever i dyrker ungdommen så sterkt at det er en skremmende erfaring for en kvinne å bli gammel. Det Meridel Le Sueur sier om å “modnes” og få farge”, er beroligende. Hvis jeg opplever at jeg modnes og blir rikere etter hvert som jeg blir eldre, og hvis jeg opplever at jeg får patina ved å eldes, blir aldringsprosessen helt annerledes for meg.

Vi har to store hunder i huset. Den ene er en syv år gammel Grand Danois-tispe (syv år er en høy alder for en Grand Danois). Den andre er en leken schäfer på snaut to år. Selv om Grand Danoisen er travelt opptatt med å herske og schäferen har nok med å vokse opp. Har de et vakkert, hengivent og omsorgsfullt forhold til hverandre. Han lar seg ikke merke med at hun er en gammel dame med grånende hår. Mens jeg ser på dem, tenker jeg ved meg selv at mennesket antagelig er den eneste art som dyrker ungdommen og har ringeakt for modenhet. Det ser ikke ut til å ha noen betydning for dyrene.

Jeg kunne ikke vite det jeg vet i dag, hvis jeg ikke var så gammel som jeg er. Hele tiden har jeg muligheter til å vokse videre.”

25
des

Forbindelse

25.12: “Gud kjenner ingen avstand (Charleszetta Waddles)

Iblant kjenner vi oss uendelig langt borte fra noen høyere makter. Vi er simpelthen ikke i stand til å oppnå forbindelse med noen kraft større enn oss selv, og dermed mister vi troen på at den er til.

Det er viktig å huske at avstanden vi opplever, er inne i oss selv. Det er vi som har trukket oss vekk fra denne kraften og brutt forbindelsen med den. Det er ikke den som har trukket seg bort fra oss.

Det at vi har det så travelt, alltid er opptatt, tar oss av alt og alle og arbeider uten stans. Gir liten eller ingen tid eller overskudd til å ta imot noe. Men når vi stanser og registrerer, er forbindelsen med denne kraften alltid der. Den har aldri forlatt oss. Det er vi som har forlatt oss.

Avstanden ligger i meg selv. Muligheten for forbindelse ligger også i meg.”

24
des

Engasjement/ Dualisme

24.12: “Dem jeg frykter mest her i livet, er de som vil forandre alt… eller intet (Lady Astor).

Treffende sagt! Lady Astor satte fingeren på hva dualisme innebærer, og hvor ille det er å være fanget av den. De som vil forandre alt, blir ofte hensynsløse i sin urokkelige overbevisning om at de vet best.

De som ikke vil forandre noe som helst, er blitt så herdet mot seg selv og andre at de lever hele livet uten å se hverken til høyre eller til venstre. Ingen av disse gruppene gjør stort for seg selv eller andre. De er først og fremst selvsentrerte.

Hva med en tredje mulighet? Den tredje muligheten er å være nærværende for seg selv og andre, godta det vi ikke kan forandre, forandre det vi ikke kan godta og være klar over forskjellen.

Hvis jeg blir opphengt i en “sak”, blir jeg problemet. Hvis jeg ikke gjør noe med den verden jeg lever i, er jeg problemet.”

23
des

Angst/ Kontroll

23.12: “Angsten har sin egen lukt, slik kjærligheten har det (Margaret Atwood).

Det knyter seg i magen, du svetter i hendene og det kommer tåke for øynene. Det kribler i armer og bein, du er livredd for ikke å ha det rette svaret eller for ikke å ta deg godt nok ut… Alle vet vi noe om dette.

Dessverre er livet til kvinner som gjør for mye, styrt av angst. Tenk om vi ikke holder mål? Tenk om vi ikke kommer tidsnok? Tenk om ingen liker oss? Har vi først startet denne karusellen, er vi ikke i stand til å få til noen ting. Frykt og kontrollbehov henger nøye sammen. Det er når vi tror iv kan styre konsekvensene og andres reaksjoner at vi blir redde. Frykten er en slags forhåndskontroll.

Hvis jeg erkjenner min frykt og overlater den til en kraft som er større enn meg, kan jeg få arbeidet gjort og velgjort.”

22
des

Valg/ Frykt/ Forandring

22.12: “Forandring blir virkelig nødvendig når vi forsøker å unngå den (Anne Wilson Schaef).

Risiko og frykt – vi gjør hva som helst for å unngå begge deler. Når begynte vi å synes at det var fælt å føle frykt, og når begynte vi å tro at vi ikke kunne takle den? Vi gjør nesten hva det skal være for å unngå frykten for å ta et valg. Vi får et barn til, eller påtar oss ekstraarbeid eller går i gang med å pusse opp huset – hva som helst.

Vi er så redde for å møte oss selv og de valgene vi må gjøre, at vi er villige til å ødelegge både vårt eget og andres liv for slippe å ta et valg.

Vi tar det alltid ille opp hvis andre tar avgjørelser for oss. Samtidig ønsker vi ikke å bli stilt til ansvar for våre egne valg. Får vi andre til å velge for oss, behøver vi ikke å stå inne for konsekvensene.

Jeg hevder at jeg vil være min egen herre, og iblant skremmer det vettet av meg… Det gjør ingen ting.”