Skip to content

Archive for

26
Nov

Å rekke ut en hånd

26.11: “Måtte vår åpenhet bli altomfattende. Måtte vi se i hverandre det Altet som engang var alt-i-ett og som på nytt kan bli til ett (Laura Riding).

Noe av det deilige ved å slutte å gjøre for mye er å oppleve at livet forandrer seg, og at vi ser ut til å preges mer av vår spiritualitet enten vi vil det eller ei.

Nå vi slutter å arbeide oss fordervet, får vi dessuten mer tid til å bry oss om andre. Bare det å rekke ut en hånd ser ut til å gjøre oss godt, og forbausende nok hjelper det oss videre på veien mot et bedre liv.

Vi vokser ut av det å skulle ordne opp for andre. Når vi deler noe av det vi har gjennomgått underveis med andre, er det en måte å huske opplevelsene våre på, huske hvor vi har vært og hvem vi er, og gå videre i helingsprosessen.

Gjennom å hjelpe hverandre får vi muligheten til å huske at vi er ett og det samme.”

Dette var en tankevekker for meg – tidligere har jeg hengt meg opp i hvor mye jeg har hjulpet andre med ulike ting, både praktiske ting som oppussing, vasking, barnepass og mer mentale ting som å være en god lytter, rådgiver og medmenneske osv. Det jeg har opplevd der og da – i absolutt alle situasjonene – er at jeg virkelig er i mitt ess når jeg kan være til hjelp for andre. Jeg føler meg glad, dypt og inderlig glad. Jeg føler meg sliten – og det et ikke så bra, men så har jeg vært hjemme og hvilt meg og vips er jeg tilbake igjen den påfølgende dagen for å fortsette der vi slapp. Så i ettertid får jeg ofte dårlig samvittighet fordi jeg har blandet meg for mye borti de andres liv. Jeg føler at jeg ikke får noe igjen for det jeg har gjort – for ofte føler jeg at jeg er med på å støtte og hjelpe i tunge stunder og med tunge ting, men når de jeg har hjulpet finner på morsomme ting da er jeg ikke invitert. Så snakker jeg kanskje med noen om dette og får høre at jeg alltid lar meg utnytte og at jeg ikke burde gjøre det. Dermed har jeg fått dårlige følelser over å ha vært til hjelp, selv om jeg i utgangspunktet føler meg som et godt menneske når jeg står i situasjoner, føler jeg meg etterhvert utbrukt. En annen side av dette er at jeg har aldri følt meg bra nok hvis jeg ikke kan være til hjelp på noen måte. Jeg vet ikke hvordan jeg kan være venninne uten å hjelpe med noe. Jeg tror ikke jeg er verdt å være sammen med hvis det ikke er slik at jeg kan være til hjelp. Jeg har opplevd å skli fra venner fordi de plutselig bare greide seg selv, og jeg følte at det ikke var plass til meg lenger – så jeg trakk meg bare unna. Og så opplevde jeg at det hadde ført til misforståelser ved at venninna mi trodde at jeg ikke ville være sammen med henne lenger. HELDIGVIS fikk vi snakket ut om dette fordi hun var så hel at hun turte å ta det opp. Takk og pris for det. Jeg vet at jeg ikke er modig nok til å ta tak i vanskelige saker.

NÅ derimot skal jeg begynne å se enda mer på at ved å hjelpe andre – hjelper jeg meg selv. Jeg skal huske at jeg liker å hjelpe, jeg skal sette enda større pris på å hjelpe, jeg skal ikke la de negative tankene og følelsene snike seg inn i sinnet mitt, skjønt de sniker seg nok mest inn når jeg er sliten og utmattet.