Skip to content

Archive for

30
nov

Skyldfølelse/ Samvittighet

30.11: “Kvinner holder av et eget lite rom i hjertet for synder de aldri har begått (Cornelia Otis Skinner).

Vi er så innstilt på å påta oss ansvar for alt mulig, at vi går med konstant dårlig samvittighet.

Hvis vår ektemake føler seg nedfor og i dårlig form, tror vi straks at det skyldes noe vi har gjort. Hvis barna våre ikke klarer seg så godt, må det være vår feil. Hvis vi ikke klarer å holde en tidsfrist, burde vi ha lagt inn mer tid. Kvinner er alltid rede til å ta på seg skylden for alt som går galt i verden. Det spiller ingen rolle om det er vi som har begått feilen eller ikke. Har noe skjedd, må vi ta ansvaret. Dessverre er det nok av dem som mer enn gjerne underbygger den illusoriske skyldfølelsen vår.

Vi har i grunnen aldri tatt oss tid til å erkjenne hvor selvopptatt det er å ta ansvaret for alt som skjer, enten det angår oss eller ikke. Så lenge vi tar på oss skylda for alt som hender rundt oss, setter vi oss selv i sentrum for alt.

Det må da finnes en enklere måte å oppnå tilhørighet på.”

29
nov

Latter

29.11: “Hun går glipp av mang en latter som ikke kan le av seg selv (Sara Jeanette Duncan).

Godt sagt! En side ved forandringen vi gjennomgår er at vi ser det komiske i å holde på slik vi har gjort. Vi tar oss selv så altfor høytidelig.

Jeg hadde litt av en opplevelse en gang. Jeg var invitert som gjestetaler ved en viktig offisiell lunsj. Jeg hadde vært på teltur like før dette oppdraget, så jeg følte meg litt lurvet da jeg kom. For å gjøre godt inntrykk hadde jeg kjøpt en konservativ drakt, silkebluse, høyhælte støvler og en strømpebukse. Etter villmarkslivet visste jeg knapt hvordan man kommer seg inn i slikt utstyr. Like før jeg skulle i ilden, gikk jeg på toalettet for å ”tisse nervøsiteten ned i do”, som vi sier det i kliniske kretser. Da jeg kom ut fra toalettet, følte jeg meg ganske ovenpå og klar til å ta fatt. Da jeg nådde døra inn til salen, kjente jeg at det trakk rundt bena og oppdaget at skjørtet mitt hadde hengt seg opp i strømpebuksa, slik at hele akterspeilet vistes. Det jekket meg ned noen hakk. Men det ble en glimrende åpning på talen.

Når vi ser hvor komiske vi er, ser vi også hvor elskverdige vi er.”

Jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i dette, eller kanskje jeg rett og slett ler av meg selv på feil måte? For å le av meg selv gjør jeg ofte. Jeg ser det komiske i veldig mye av det jeg gjør og sier – og hvorfor skal alle andre ha gleden av å le av meg? Jeg tenker jeg er den som har mest rett til å le av meg Smile

Jeg har bare et lite problem – jeg ler også når noe gjør vondt, når jeg er litt trist og det ikke passer å gråte eller når jeg blir satt ut og når jeg er nervøs. En nervøs latter er ikke særlig pen!!

Skulle vært interessant å høre hva andre tenker om å le på helt feil tidspunkt.

28
nov

Å være i kontakt med en kraft som er større enn oss selv

28.11: “Det er ikke først og fremst abstrakte idéer som påvirker vår spiritualitet, det vil si vår erfaring av og med Gud (Sandra M. Schneiders).

Vi kan ikke nærme oss Gud eller verdens tilblivelse gjennom idéer eller tanker. Teologien prøver å tenke seg Gud. Dermed ber den oss ofte fornekte vår erfaring med en kraft som er større enn oss selv.

Lærer vi først å stole på vår egen oppfatningsevne og erfaring, oppdager vi at vi begynner å få et forhold til kreftene i universet. Vi oppdager også at etterhvert som vi utvikler oss og lever mer i pakt med oss selv, blir vi ett med universet. Vi er en del av helhetsbevegelsen.

Denne levende prosessen som er oss, er samtidig større enn oss. Når vi er helt og fullt oss selv, er vi noe mer enn oss selv. Vi trenger ikke søke spiritualitet. Vi er spiritualitet.

Min opplevelse av det uendelige kan ikke begynne med hodet.”

27
nov

Lykke

27.11: “Om du ikke var lykkelig som ung, kan du bli det senere i livet, men det er mye vanskeligere, du trenger mer hell (Simone de Beauvoir).

Vi drar alle med oss erfaringer og påvirkninger fra barneårene inn i vårt voksne liv. Familier som ikke fungerer godt, er normen i samfunnet vårt. I stedet for å spørre om det er noe vi trenger å bearbeide fra barndommen bør vi antagelig heller spørre hva vi trenger å bearbeide.

Det forunderlige med det å være menneske er at uansett hvor vond barndom vi har hatt, finner vi alltid noen minner om lykkelige øyeblikk vi for lengst hadde glemt, når vi ser tilbake. Og uansett hvor vellykket familien virket på overflaten, finnes det alltid noen smertefulle opplevelser å gripe fatt i.

Sann lykke kommer ikke fra en fullkommen barndom. Lykken kommer når vi gjør krav på vår egen barndom som den var, og arbeider oss gjennom de leksene den har å gi oss.”

26
nov

Å rekke ut en hånd

26.11: “Måtte vår åpenhet bli altomfattende. Måtte vi se i hverandre det Altet som engang var alt-i-ett og som på nytt kan bli til ett (Laura Riding).

Noe av det deilige ved å slutte å gjøre for mye er å oppleve at livet forandrer seg, og at vi ser ut til å preges mer av vår spiritualitet enten vi vil det eller ei.

Nå vi slutter å arbeide oss fordervet, får vi dessuten mer tid til å bry oss om andre. Bare det å rekke ut en hånd ser ut til å gjøre oss godt, og forbausende nok hjelper det oss videre på veien mot et bedre liv.

Vi vokser ut av det å skulle ordne opp for andre. Når vi deler noe av det vi har gjennomgått underveis med andre, er det en måte å huske opplevelsene våre på, huske hvor vi har vært og hvem vi er, og gå videre i helingsprosessen.

Gjennom å hjelpe hverandre får vi muligheten til å huske at vi er ett og det samme.”

Dette var en tankevekker for meg – tidligere har jeg hengt meg opp i hvor mye jeg har hjulpet andre med ulike ting, både praktiske ting som oppussing, vasking, barnepass og mer mentale ting som å være en god lytter, rådgiver og medmenneske osv. Det jeg har opplevd der og da – i absolutt alle situasjonene – er at jeg virkelig er i mitt ess når jeg kan være til hjelp for andre. Jeg føler meg glad, dypt og inderlig glad. Jeg føler meg sliten – og det et ikke så bra, men så har jeg vært hjemme og hvilt meg og vips er jeg tilbake igjen den påfølgende dagen for å fortsette der vi slapp. Så i ettertid får jeg ofte dårlig samvittighet fordi jeg har blandet meg for mye borti de andres liv. Jeg føler at jeg ikke får noe igjen for det jeg har gjort – for ofte føler jeg at jeg er med på å støtte og hjelpe i tunge stunder og med tunge ting, men når de jeg har hjulpet finner på morsomme ting da er jeg ikke invitert. Så snakker jeg kanskje med noen om dette og får høre at jeg alltid lar meg utnytte og at jeg ikke burde gjøre det. Dermed har jeg fått dårlige følelser over å ha vært til hjelp, selv om jeg i utgangspunktet føler meg som et godt menneske når jeg står i situasjoner, føler jeg meg etterhvert utbrukt. En annen side av dette er at jeg har aldri følt meg bra nok hvis jeg ikke kan være til hjelp på noen måte. Jeg vet ikke hvordan jeg kan være venninne uten å hjelpe med noe. Jeg tror ikke jeg er verdt å være sammen med hvis det ikke er slik at jeg kan være til hjelp. Jeg har opplevd å skli fra venner fordi de plutselig bare greide seg selv, og jeg følte at det ikke var plass til meg lenger – så jeg trakk meg bare unna. Og så opplevde jeg at det hadde ført til misforståelser ved at venninna mi trodde at jeg ikke ville være sammen med henne lenger. HELDIGVIS fikk vi snakket ut om dette fordi hun var så hel at hun turte å ta det opp. Takk og pris for det. Jeg vet at jeg ikke er modig nok til å ta tak i vanskelige saker.

NÅ derimot skal jeg begynne å se enda mer på at ved å hjelpe andre – hjelper jeg meg selv. Jeg skal huske at jeg liker å hjelpe, jeg skal sette enda større pris på å hjelpe, jeg skal ikke la de negative tankene og følelsene snike seg inn i sinnet mitt, skjønt de sniker seg nok mest inn når jeg er sliten og utmattet.

25
nov

Perfeksjonisme/ Fullkommenhet

25.11: “Ikke prøv på å bli perfekt, jenta mi. Gjør så godt du kan, uten for mye bekymringer og besvær (Jesse Bernard).

Hvor mange av oss har ikke lengtet etter å høre mor si noe lignende som det Jesse Bernard skrev til sin datter. Hvis foreldrene våre ikke hadde hatt behov for at vi skulle bli fullkomne, hadde vi ikke trengt å bli det heller. Men desverre, om ikke andre krever det av oss, krever vi det av oss selv, særlig vi som gjør for mye.

Vi glemmer at når alt kommer til alt, er det bare ett krav til perfeksjon vi må oppfylle, og det er å være helt og fullt oss selv. Prøver vi å sette opp abstrakte, ytre krav og tvinge oss til å oppfylle dem, ødelegger vi oss selv.

Å gjøre så godt jeg kan, uten for mye bekymring og besvær, høres ut som en god og avslappende måte å leve på.”

24
nov

Ensomhet

24.11: “Slik vannet bare kan gjenspeile himmelen og trærne så lenge overflaten er rolig, kan sinnet bare gjenspeile det sanne bildet av Selvet når det er rolig og helt avslappet (Indra Devi).

Hvor ofte er sinnet vårt ”rolig og helt avslappet”? Har vi erkjent at det er like viktig for arbeidet vårt at vi har tid for oss selv, som at vi holder oss informert, skriver rapporter eller planlegger? Som forfatteren Brenda Ueland sier: ”Før du vet ordet av det, blir sjelen din steril og tørr fordi du er så rask, smart og effektiv til å gjøre det ene etter det andre at du aldri får tid til å la dine egne idéer slippe til og utvikle seg og skinne.”

Vi må gi oss selv tid. Vi må gi idéene våre tid. Gjør vi ingen av delene, kan hverken vi eller idéene våre skinne, og vi hører ikke hva vår egen indre stemme har å si.

Ensomhet er ikke luksus. Det er en rettighet og en nødvendighet.

23
nov

Å gi seg over

23.11: “Jeg må bare puste dypt inn, ta et skritt tilbake og minne meg om hvem det egentlig er som bestemmer over livet mitt (Judith M. Knowlton).

Hvor ofte har vi ikke lyst til å stanse, snu oss og rope sint: ”Hvem er det egentlig som bestemmer her?” Vi har prøvd å bestemme over livet vårt, bare for å erfare gang på gang at vår måte å gjøre det på ikke har fungert noe særlig. Såå… hvis ikke vi bestemmer, hvem gjør det da?

Det virker altfor tåkete på en praktisk yrkeskvinne bare å tre tilbake og legge livet sitt i hendene på noe vagt og udefinerbart som muligens finnes etsteds. Er ikke religion bare for svake sjeler? Er ikke de som ønsker å avhenge av en kraft større enn seg selv bare uselvstendige, og fraskriver de seg ikke ansvaret for sitt eget liv? Kanskje. Men når vi tenker på en så dualistisk måte, der det enten gjelder å ta makten eller gi avkall på den, da mister vi poenget.

Livet er en prosess som går ut på å samarbeide med kreftene i livet, og leve ut det partnerskapet.

Vi bestemmer sammen. Ikke som kontrollører, men i en levende prosess.”

22
nov

Helhet

22.11: “Kvinners arbeid streber alltid mot helhet (May Sarton).

Når vi kvinner gjør vårt eget arbeid, beveger vi oss i retning av helhet. Verden trenger helhet. Verden trenger kvinners måte å arbeide på.

Altfor lenge har vi tvilt på oss selv og prøvd å tilpasse oss menns måte å gjøre ting på. For å oppnå helhet må vi bidra med vårt. For å oppnå helhet må vi kjenne våre verdier og verdsette våre kunnskaper.

Vi har skygget unna ansvaret for dette samfunnet og for jorda vår. Nå er det på tide å fatte mot og sette fram tankene, idéene og verdiene våre, og la dem stå for det de er.

Når jeg gjør arbeidet mitt, skaper jeg helhet.”

21
nov

Å ha tid til seg selv

21.11: “Kvinners vanlige gjøremål fremmer sjelden et skapende liv eller et kontemplativt liv eller et fromt liv (Anne Morrow Lindbergh).

Det er ikke mye i hverdagen som stimulerer skaperevnen. Arbeidet både i og utenfor hjemmet virker som regel ikke befordrende for den næring ethvert menneske trenger. Når vi blir smittet av arbeidsnarkomanien, konkurransementaliteten og stresset som preger samfunnet, merker vi at vi forandrer oss og mister mange av de egenskapene vi satte høyest.

Vi har gjort opprør mot kvinnearbeid, bare for å stupe inn i mannsarbeid. Derfor må vi nå besørge både manns- og kvinnearbeid, og det betyr at vi må arbeide dobbelt så mye.

Det er langt mellom våre skapende eller kontemplative eller endog fromme stunder. Men vi trenger slike stunder, og vi fortjener denne tiden for oss selv.

Jeg skal prøve å huske at ved å sette av tid for meg selv, får jeg mye mer å gi både meg selv, arbeidet og andre.”