Skip to content

Archive for

3
Okt

Å føle seg gal

3.10: “En gang var du vill her. La dem ikke temme deg! (Isadora Duncan)

Av og til blir vi så overveldet av følelser at vi har mest lyst til å skrike. Kvinner (og menn!) skriker faktisk iblant. Vi skriker til barna våre, til ektefellen, til venner og til ansatte. Ikke så sjelden legger vi og de skylden på mensen og avskriver utbruddet som en utilregnelig, hormonstryt oppførsel, sprø og urene over over å vise slike følelser.

Noen ganger er det normalt og nødvendig å skrike ut. Vi trenger å gråte. Vi trenger å skrike. Det er et steg på veien og en normal reaksjon på å leve under høytrykk i et avhengighetsskapende samfunn. Men – vi trenger ikke skrike til andre. Vi trenger fristeder der vi kan slippe løs følelsene våre, der vi kan gråte eller skrike. Denne bearbeidelsen er nødvendig for den menneskelige organismen. Vi trodde bare vi var de eneste med et sånt behov.

Når jeg lar følelsene mine gå utover andre, føler jeg meg fæl. Når jeg slipper dem løs i en trygg situasjon, gjør det godt.”