Skip to content

Archive for

31
okt

Å være uten oppgaver

31.10: “Så deilig det er ikke å gjøre noen ting, og så hvile ut (Spansk ordtak).

For mange av oss er bare tanken på ikke å ha noe å gjøre, nok til å skremme vettet av oss. Vi klarer ikke å forestille oss hvordan livet ville fortone seg uten at vi hadde alle disse prosjektene å stri med. Hvis det ikke er noen oppgaver som venter på oss, er det noe av oss selv som mangler. Vi er blitt så avhengige av tryggheten i et ventende prosjekt at det ikke lenger er snakk om prosjektene våre. Det er de som bestemmer over oss.

Arbeidsnarkomane føler seg ofte nedstemt når de avslutter en oppgave. I stedet for å gi plass for den naturlige følelsen av tomhet, lar vi slutten på en oppgave gli over i begynnelsen på en ny. Dermed behøver vi aldri forholde oss til atskillelser, eller til begynnelse og slutt, akkurat som folk som er avhengige av andre mennesker. Faktisk behøver vi ikke forholde oss til noe som helst.

I dag kunne jeg kanskje eksperimentere med ikke å gjøre noen ting, og så hvile ut etterpå.”

30
okt

Å være oppslukt/ Å ha behov for andre

30.10: “Hun som rir en tiger, er redd for å stige av (Ordtak).

Å være totalt oppslukt av arbeidet blir ofte betraktet som en forutsetning for suksess. Men når har det skjedd at halen fikk hunden til å logre? Når nådde vi det punktet der det ikke lenger var vi som tok fatt på arbeidet, men arbeidet som tok fatt på oss?

Det er mye vanskeligere å komme seg av en karusell som er i gang, enn det var å komme seg på den. Det er derfor vi trenger samvær og kameratskap med andre som strir med de samme problemene. De støtter oss i arbeidet med å frigjøre oss fra det tvangspregede handlingsmønsteret vårt.

Det er bare med andres hjelp og fornyet kontakt med en kraft større enn oss selv at vi kan håpe på å settes fri og bli hele mennesker.

Jeg tror nok jeg skal klare å komme meg av, hvis bare noen kan holde tigeren.”

29
okt

Samhørighet

29.10: “Indianeren har aldri analysert og klassifisert verden ved å skape en syntese av dens elementer. For ham (sic) er alt som eksisterer likeverdig og i stadig forandring (Alice C. Fletcher).

Nylig hørte jeg en kvinne snakke om hvorfor hun likte å tilbringe en del av sin tid sammen med en eldre kvinne som levde i et kvinnekollektiv. “Alt går så smertefritt der”, sa hun, “Alle oppgavene står like høyt i kurs. Å vaske klær eller gjøre i stand et måltid har like høy status som det arbeidet vi gjør som leger på kontoret. Alt går av seg selv.”

Det ble en påminning om hvordan vi vanligvis analyserer verden, fastsetter tilfeldige verdier og deler livet opp i småbiter. Det bidrar ikke bare til å gjøre livet vanskeligere, det fratar oss også muligheten til å oppleve samhørighet med alle ting. Uten den erfaring vet vi ikke hvor vi hører hjemme.

Når jeg reduserer andre menneskers tilhørighet i verden, blir også min egen tilhørighet usikker.”

28
okt

Kommunikasjon

28.10: “Den beste lytter du kan ha, er en samtalepartner som vekselvis tar imot idéer og gir uttrykk for dem (Agnes Repplier)

Fra gammelt av har kvinner vært gode lyttere. Vi har fått trening i å lytte omhyggelig, ja, til og med i å lytte med det tredje øret. Omsorgspersoner er nødt til å lytte, ofte uten å si det de egentlig har på hjertet.

Etter som vi er blitt kvinner som gjør for mye, har det gått nedover med evnen til å lytte. Vi avbryter folk midt i en setning. Vi tror vi vet hva en ansatt skal si, og reagerer umiddelbart ut fra antakelsen. Det kan virke som vi elsker å høre vår egen stemme.

God kommunikasjon er en veksling mellom å snakke og meddele seg og å lytte oppmerksomt og fordøye før man snakker igjen.

Vi kvinner begrenser oss ofte til enten å snakke eller lytte. Da mister vi det vesentlige ved kommunikasjon.

I dag har jeg sjansen til å finne ut om jeg kommuniserer på en slik måte at jeg ivaretar alle de tre aspektene ved kommunikasjon.”

27
okt

Skaperkraften

27.10: “Det er sleve skaperevnen i mennesket som er bilde på Gud (Mary Daly).

For en vakker måte å betrakte skaperkraften vår på!

Hvis vi ikke lar den komme til uttrykk, blokkerer vi den åpningen vi har til energistrømmen i Guds bilde.

For de fleste kvinner som gjør for mye, kommer skaperkraften langt ned på prioriteringslisten. Vi kan da ikke ta oss tid til å være skapende. Vi skal bli kreative en gang senere (og senere og senere). Egentlig tror vi ikke på vår egen skaperevne. Bare helt spesielle kvinner er skapende, og vi er så redde for ikke å være en av disse kvinnene at vi ikke en gang tør åpne for kraften i vår egen kreativitet. Når alt kommer til alt: Hvis du ikke kan bidra med noe enestående, er det bedre ikke å bidra i det hele tatt?

Når jeg tenker på min skaperevne som Guds bilde i meg, føler jeg ærefrykt.”

26
okt

Å gjøre inntrykk

26.10: “Vårt anliggende er å leve mens vi er i live, å frigjøre det innerste i oss fra den åndelige utarmingen som er en følge av å leve livet bak en fasade vi har skapt for å tilpasse oss de ytre definisjonen av hvem og hva vi er (Elizabeth Kübler-Ross).

Å prøve å bli den andre forventer vi skal være, er en form for seigpining som fører til den visse, åndelige dør. Det er ikke mulig å få alle våre definisjoner utenfra og samtidig holde på vår egen åndelige integritet. Vi kan ikke la andre fortelle oss hvem vi er, godkjenne oss, gi oss mening, og i tillegg tro at vi vet hvem vi er. Søker vi identitet gjennom andre, bruker vi mesteparten av tiden og kreftene på å prøve å være som de vil. Og så er vi jo så redde for å bli avslørt. Vi tror visst faktisk at det er mulig å få andre til å se det vi ønsker de skal se, og det sliter oss ut.

Å tro at vi kan styre andres inntrykk av oss, er et utslag av illusjonen om å ha kontroll, og jeg vet at den illusjonen kan ta livet av meg.”

25
okt

Håp og drømmer

25.10: “Håp er et fjærkledd vesen

vaglet på sjelens stang

Det synger sangen uten ord

og slutter ikke noen gang (Emily Dickinson)

Det gjør godt å tenke på at vi har et lite fjærkledd vesen langt inni oss, som synger uopphørlig.

Vi tror så ofte at vi er havnet i en håpløs situasjon, blottet for muligheter. Etter hvert opplever vi at det er nettopp håpløsheten som gjør det mulig for oss å nå bunnen, gi avkall på illusjonen om kontroll, legge den av oss og be om hjelp. Ut av håpløshetens aske stiger håpets flamme.

Uten håp og drømmer lever vi i et ingenmannsland? et sted hvor vi taper vår fødselsrett som mennesker. Men håpet hopper og spretter og synger til evig tid, selv om vi har voks i ørene.

Ved å gjenkjenne og bekrefte mine følelser av håpløshet, åpner jeg for nye muligheter.”

24
okt

Å være foreldre

24.10: “Hvis vi forsøker å styre og holde på barna våre, mister vi dem. Lar vi dem gå, har de sjansen til å vende mer helhjertet tilbake (Anne Wilson Schaef).

De færreste av oss har doktorgrad i barneoppdragelse. Hadde vi hatt det, ville vi antagelig vært dårligere foreldre enn vi er nå. Tenk så mye energi vi bruker på å prøve å forme og kontrollere barna våre, ikke for deres skyld, men for at de skal gi bedre inntrykk av oss.

Vi klarer ikke å se dem som selvstendige, betydningsfulle individer som er her for å dele noe av tiden sin med oss, slik at vi kan lære av hverandre. Vi synes vi trenger dem for å få bekreftet oss selv og de valgene vi har gjort gjennom livet. Tenker vi slik, bruker vi barna våre som objekter og viser manglende respekt både overfor dem og overfor oss selv.

Å være glad i barna sine er å se dem, respektere dem og dele livet med dem ? og alltid kunne slippe taket i dem.”

23
okt

Å akseptere/ Å leve i nuet

23.10: “Livsgnisten er dyrebar, og den slukner så fort (Ilyani Ywahoo).

Slik er det bare! Det livet vi har, er det vi lever i dag. Det finnes ikke noe annet. Jo sterkere vi holder på forestillingen om hva vi tror det er eller hva det burde være, jo mindre tid og krefter har vi til å leve det.

Hvor ofte har vi ikke hørt om folk som har arbeidet hardt og sett fram til den dagen de skulle pensjoneres, bare for å falle om like før eller like etter at de er blitt pensjonister? Det gikk så altfor fort.

Livet er så dyrebart. Hvert øyeblikk har uante muligheter i seg, men når det er over, kommer det aldri tilbake.

Bare hvis jeg åpner meg for det øyeblikket kan gi, får jeg sjansen til å leve fullt og helt.”

22
okt

Å gjøre bot

22.10: “Jeg har avstått fra å si sannheten og har latt mange ting passere (Marion Cohen).

Et av de viktigste skrittene vi tar for å frigjøre oss fra avhengigheten av arbeid, omsorg, travelhet og stress, er å prøve å bøte på skaden. Først må vi lage en liste over dem det har gått utover. Så får vi begynne å gjøre bot, såfremt det ikke gjør vondt verre.

Det er viktig å huske at det er for vår egen del vi gjør bot. Vi gjør det ikke for å bli tilgitt. Vi gjør det ikke for at andre skal bli som oss. Vi gjør det heller ikke for å styre eller manipulere noen.

Vi gjør bot fordi det er nødvendig for å oppnå klarhet og nøkternhet. Vi gjør bot fordi det renser sjelen å innrømme våre feil, be om forlatelse og overgi dem til en kraft større enn oss.

Å gjøre bot er som å støvsuge sjelen. Resultatet er at jeg føler meg ren.”