Skip to content

Archive for

28
Sep

Storbyen

Idag opplevde jeg noe av storbyens mange utfordringer, eller kanskje det egentlig er min utfordring?! Å dra inn til Oslo en dag og håpe på å finne noen form for mat som lar meg holde meg ketogen er nesten umulig. Til og med salatbaren i kantina på Rikshospitalet er proppet med karbohydrater og hvete. Megaskuffet!! For ikke nok med at det var vanskelig å finne riktig mat så hadde jeg problem med å få spist i tide. Frokost klokken halv seks fordi jeg skulle følge stedatra mi til kontroll på Rikshospitalet. Vi hadde time kl ni og fikk gjort alt vi skulle ganske raskt, men så måtte vi vente på legen. Vi fikk hele tiden beskjed om at han kommer snart, han er rett rundt hjørnet, ca ti minutter nå – og da gikk det plutselig to og en halv time!!! Så vi var ferdige på kontroll ca kl ett og da først ble det mulig med mat. Neste gang tar vi med matpakke…
Så fikk vi akutt behov for noe å spise på vei hjem, vi fant ikke noe annet enn en grillpølse. Uten brød eller lompe, kun pølse. Det var ikke som før, pølsa lukta sterkt svinekjøtt og var ikke fristende. Spiste nesten en halv pølse og ble så i tvil på om det var feil av meg. Kom meg hjem til sist, og stekte meg rådyr-karbonade. Var alt for sliten til å finne på noe til, dermed ble det blomkål/brokoli pure fra igår. Fikk ikke drukket mer enn Max 1 l vann idag heller!!! DET er for dårlig. Om noen vet om god ketose-mat i hovedstaden er jeg super takknemlig for å få tips om det. Det samme gjelder i Tønsberg.

– Posted using BlogPress from my iPhone

28
Sep

Uunnværlig

28.9: “Men familien trenger meg (Anonym husmor).

Det er ingenting som er så trygt som å være tiltrengt… eller er det det?

Det er i hvert fall ingen ting som tapper oss sånn for krefter som å være tiltrengt. Vi har ofte gjort oss selv uunnværlige både hjemme og på arbeid for å føle oss trygge og ønsket. Innerst inne fant vi det utenkelig at folk rundt oss kunne bry seg om oss for vår egen del. Og om så var, kunne vi da ta sjansen på å ta deres følelser til oss?

Selvsagt trenger barna oss, men ofte mye mindre enn vi skulle ønske. Desverre er behovet for å kjenne seg uunnværlig ikke noe som bare gjelder hjemmearbeidende kvinner. Ofte setter vi likhetstegn mellom å være uunnværlig og å være trygg. Vi forveksler disse to begrepene.

Når jeg prøver å gjøre meg uunnværlig, vet jeg at jeg må gå i meg selv og finne ut hva jeg egentlig føler.”