Skip to content

Archive for

19
aug

Utmattelse

19.8: “Jeg misbruker både mat og koffein når jeg er for sliten til å få gjort jobben eller bli ferdig til rett tid (Anonym).

Ingen er avhengig av bare én ting. Avhengighet vokser i klaser. Ganske ofte bruker vi én avhengighet for å underbygge eller skjule en annen. Når kroppen er for trøtt og overarbeidet, bruker vi kjemisk stimuli eller mat for å holde det gående. Når vi er for oppspilte til å lande etter å ha klart en frist, bruker vi mat, alkohol eller medisiner til å roe oss ned igjen.

Vi har til og med tydd til sunne aktiviteter for å støtte opp under vår travelhet og arbeidsnarkomani. Trening er sunt. Uheldigvis blir den også en del av problemet hvis vi trener frenetisk eller bare gjør det for å styrke kroppen, slik at vi kan arbeide enda mer. Alt kan brukes til å holde oss fast i misbruket.

Det er ikke hva jeg gjør, men hvordan jeg gjør det, som til syvende og sist blir avgjørende.”

19
aug

Ensomhet

18.8: “Det som gjør deg usedvanlig, hvis du overhodet er det, er uunngåelig det samme som må gjøre deg ensom (Lorraine Hansberry).

Vi er så redde for å oppleve ensomhet at vi sørger for å være overbooket og opptatt hele tiden. Ofte er frykten for ensomhet mye mer hemmende enn ensomheten selv. Vi er så redde for å være alene at vi sørger for aldri å være det.

Men å oppleve ensomhet og leve seg gjennom den åpner ofte for de kreative og usedvanlige sidene ved oss.

Jeg fikk nylig en T-skjorte fra en kvinnebokhandel. På den sto det: ”Vis ditt særpreg.” Vi er redde for å bli stående alene hvis vi lar folk få se hvem vi er. Vi klarer ikke å se at isolasjonen og ensomhet er noe annet enn å være alene.

Jeg husker at å være ensom ikke er det samme som å dø. Ensomheten er min. Jeg kan kanskje til og med lære noe av den.”

19
aug

Ærefrykt

17.8: “Men det som aldri, aldri kommer til å endre seg, er underet, det ubeskrivelige underet å se Jorden ligge der i verdensrommet, som lå den i Guds hule hånd (Zenna Henderson).

Ærefrykt er en sjelden følelse i vårt travle liv. Ærefrykt betyr å stanse og iaktta. Ærefrykt er – i det minste i øyeblikket – å ta inn over seg universets uendelighet eller det utrolig innviklede mønsteret i kronbladene på en liten blomst.

En venn fra Tyskland hadde med gaver da hun kom på besøk. Den mest spennende gaven var et lite kvadratisk forstørrelsesglass som kunne brettes ut, slik at avstanden mellom enden av stativet og forstørrelsesglasset ble litt over en tomme, akkurat den avstanden som skulle til for å se nervene til et blad, ryggen på et insekt eller støvbærerne i en liten blomst helt tydelig. Denne lille innretningen åpnet et helt univers for meg. Det jeg i virkeligheten hadde fått, var et lite stykke ærefrykt.

Et liv uten ærefrykt er som mat uten urter og krydder. Jeg behøver bare å se meg rundt for å bli minnet om følelsen av ærefrykt.”

19
aug

Å be om hjelp/ Virkelighet

16.8: “Uansett kan man ikke slå en liter opp i et halvlitersmål (Charlotte Perkins Gilman).

Det finnes en Zen-fortelling om en skolelærer som kom til en Zen-mester for å søke kunnskap. Den gamle mesteren gransket læreren omhyggelig, og ba så en av disiplene gå og hente en kanne te og to kommer til henne. Hun satte en av kommene foran læreren og begynte å skjenke. Koppen ble full og teen rant utover bordet. Da læreren så det, ropte hun: ”Stans, ser du ikke at koppen er full. Den rommer ikke mer!” Den gamle mesteren smilte og sa: ”Slik er det med deg også. Sinnet ditt er også fullt av for mange ting. Du må tømme det for å få plass til mer kunnskap.”

Å be om hjelp er en måte å ”tømme” livet sitt på. Hvis vi stanser opp og erkjenner at livet er blitt for fulle, kan det kanskje være begynnelsen på en prosess som kan tømme oss og bane vei for nye måter å leve på.

At mitt beger flyter over, kan i enkelte sammenhenger være en ulykke. Å tømme det er minst like viktig som å fylle det.”

19
aug

Travelhet

15.8: “Jeg er arbeidsnarkoman. Hvis jeg ikke arbeider, trener jeg. Hvis jeg ikke trener, spiser jeg. Jeg holder det gående fra tidlig morgen til sent på kveld (Terry).

Noen av oss har tegneseriefiguren ”Bippe Stankelbein” som modell: Vi hopper ut av senga – bipp, bipp. Hiver en ladning tøy i vaskemaskinen så den kan gå mens vi tar morgentrimmen og en rask dusj – bipp, bipp. Ni minutter til sminke og hår – bipp, bipp. Syv minutter til å lage kaffe, komme i klærne og få brødskiva i risteren. Fem minutter til å spise frokost og lage liste over dagenes gjøremål – bipp, bipp. Så kaster vi klesvasken i tørketrommelen, får med oss kåpa, pungen og stresskofferten og farer ut av huset – bipp, bipp.

Innen vi har gjort unna morgenstellet, ville de fleste være utslitt – og vi har så vidt begynt dagen – biiiippp, biiiippp.

Kanskje er det et poeng å huske at jeg ikke er skapt til å være maratonløper, selv om vi har noen fellestrekk.”

19
aug

Forventninger/Suksess

14.8: “Forventningene mine – som steg et hakk hver gang jeg var nær ved å nå målet – gjorde det umulig å glede seg over det jeg fikk til (Ellen Sue Stern).

Mye er aldri nok for kvinner som gjør for mye. Hver gang vi er på nippet til å oppleve tilfredsstillelsen ved å fullføre et vellykket prosjekt, legger vi inn flere momenter og innstiller oss på å gjøre enda mer enn vi i utgangspunktet trodde var mulig.

Av og til gjør vi oppgavene mer kompliserte enn de behøver å være, så vi har noe å holde på med. Vi føler oss tryggest når vi arbeider. Vi får panikk hvis det blir dødtid. Det er nesten umulig for oss å glede oss over gode resultater. Og når sant skal sies, har vi oppnådd mange.

Det er OK å lykkes. Det er til og med OK å være vellykket.”

19
aug

Å ha styring

13.8: “Folk som holder på fasaden, har fordømt vanskelig for å smile (Judith Guest).

Vi kvinner som gjør for mye, elsker å tro at vi holder styr på alt. Faktisk er det et yndlingsselvbedrag. Samme hva det er, har vi mage til å ta det. Vi kan ikke tillate oss å slappe av, for da kunne vi miste det faste grepet om tømmene.

Vi prøver å beherske det meste. Vi tror vi kan lure kroppen til å tåle mer arbeid og unngå å bli utbrent ved å gå på passende stress-ledelsesseminarer og trimme regelmessig. Vi spiser ”riktig” så vi kan fortsette med å tyne kroppen. Vi gjør kort sagt alle de riktige tingene for å ha ”styring på livet”. Så leser vi statistikker som viser at hjerte- /karsykdommer tar livet av stadig flere og stadig yngre yrkeskvinner. Vær sikker, hvis vi bare gjør nok, kan vi styre… kroppen, vårt eget liv og andres liv.

Det er ikke rart vi ikke smiler så ofte!”

19
aug

Å være i forsvarsposisjon

12.8: “Jeg er i forsvarsposisjon selv når det dreier seg om ting som ikke har noe med meg å gjøre. Jeg er sikker på at jeg på en eller annen måte har tatt feil (Elizabeth).

Å være på defensiven er en del av denne snikende, forvirrende, overveldende og seiglivede sykdommen. Hvis noen kommer med råd eller konstruktiv kritikk, føler vi oss umiddelbart angrepet og må forsvare oss. Eller vi føler at vi alltid må be om unnskyldning når noe går galt. Det må jo være vår feil hvis noe ikke går som det skal. I blant ber vi nesten om unnskyldning for at vi er til. Det er som om vi ikke har trett til å være til.

Som andre karaktersvakheter vi bærer på, vil trangen til å gå i forsvar avta etter hvert som avhengigheten slipper taket. Vi må bare gjøre det som skal til. A.A.s tolvtrinnsprogram kan være til hjelp for mange.

Husk, trangen til å forsvare meg henger sammen med den tvangspregede væremåten min. Egentlig er jeg ikke slik. Den er et varselskilt for meg.”

19
aug

Travelhet

11.8: “Vi gjør alltid et eller annet… prater, leser, hører på radio, legger planer. Vi plager hjernen med alskens trivielle, ubetydelige, utvendige aktiviteter dagen lang (Brenda Ueland).

Hvilke krumspring gjør vi ikke for å slippe unna oss selv! Vi mangler evnen til å slappe av. Det finnes alltid litt til vi kan få unnagjort. Det kan nesten virke som om vi frykter hva som kunne skje hvis vi lot sinnet få fred, om så bare for et øyeblikk. Alle kriker og kroker fylles med aktivitet. Iblant gjør vi flere ting samtidig, som når vi skriver innkjøpsliste mens vi ser på nyhetene, eller styrer ungenes aktiviteter samtidig som vi arbeider med en rapport.

Vi er blitt avhengige av å ha det travelt, og er vi ikke travle, føler vi oss verdiløse, opprådde, ja, endog redde.

Først må jeg bli klar over hvor travelt jeg selv sørger for å ha det. Så må jeg innse at jeg er maktesløs overfor travelheten. Dernest må jeg forstå at den har en negativ innvirkning på mitt liv.”