Skip to content

Archive for

3
aug

Frihet

3.8: “Ville du gi avkall på fargene i solnedgangen og duftene av blomster og skogens mysterier for å bekjenne deg til en tro som ikke lar deg danse? (Helene Johnson)

Ville du det? Har du gjort det? Hva slags tro er det som sier at vi ikke er noe verdt hvis vi ikke arbeider oss i hjel? Når bekjente vi oss til den tro at det er mye viktigere å gjøre enn å være? Hva slags tro har vi godtatt som sier at vi er betydningsløse hvis vi ikke kjaser og maser? Vi har ikke tid til solnedganger, blomsterdufter eller skogens mysterier. Vi ser ikke engang solnedganger, blomster eller skoger. Finnes de fremdeles? Dans er vel helst for hedninger som ikke trenger å tjene til livets opphold. Vi danset ofte før i tiden – før vi ble så betydningsfulle.

Når en tro ikke uttrykkes som tro, men fremstilles som virkelighet, da har vi ikke mye valgfrihet.”

Min tro sier ofte til meg at jeg ikke er verdt noe om jeg ikke arbeider hardt. Ingen kan elske meg om jeg ikke driver hus og heim og alt ser bra ut. Jeg føler meg mislykket som kvinne når noen andre tar i et tak i huset. Jeg tar det som personlig kritikk om noen begynner å ta oppvasken, bare fordi jeg trenger å hvile meg i 3 minutter før jeg begynner. Jeg tillater ingen andre å ta del i noe som har med hygiene å gjøre. Jeg har alltid følt at jeg omgir meg med tildels uhygieniske mennesker. Når jeg var liten (har min mor fortalt – mang en gang) pleide jeg å sitte på huk i sandkassen, jeg brukte tommeltott og pekefinger for å holde i bilene når jeg kjørte rundt. Jeg ble aldri møkkete. Jeg virkelig hatet å være møkkete. Dette har preget meg i livet senere også. Sånn sett var det perfekt å bli sykepleier, for det bare underbygget alt jeg tenkte i forhold til hygiene og renslighet. Problemet er bare at jeg stiller de samme krav til de som er rundt meg.

Da jeg var liten pike lærte jeg meg fort at hvis jeg ryddet hjemme, vasket opp og ordnet så skapte det færre krangle-momenter for de voksne. De voksne kunne sitte og slappe av etter slitsomme dager på jobb. Jeg gjorde det så lett at ingen egentlig la merke til hvor mye jeg gjorde. Og jeg ble virkelig flink til det, selv om nesten ingen kommenterte at jeg var flink før jeg var godt opp i tenårene. Og dermed var det det som gjaldt; for å få høre hvor flink jeg var så måtte jeg fortjene det gjennom å gjøre ting hjemme.

Dette er nok en del av det som gjør at jeg ikke har tid til solnedganger og blomsterdufter. Jeg er for opptatt med å holde kontroll i huset til å kunne unne meg noe som helst.