Skip to content

Archive for

19
aug

Å være i forsvarsposisjon

12.8: “Jeg er i forsvarsposisjon selv når det dreier seg om ting som ikke har noe med meg å gjøre. Jeg er sikker på at jeg på en eller annen måte har tatt feil (Elizabeth).

Å være på defensiven er en del av denne snikende, forvirrende, overveldende og seiglivede sykdommen. Hvis noen kommer med råd eller konstruktiv kritikk, føler vi oss umiddelbart angrepet og må forsvare oss. Eller vi føler at vi alltid må be om unnskyldning når noe går galt. Det må jo være vår feil hvis noe ikke går som det skal. I blant ber vi nesten om unnskyldning for at vi er til. Det er som om vi ikke har trett til å være til.

Som andre karaktersvakheter vi bærer på, vil trangen til å gå i forsvar avta etter hvert som avhengigheten slipper taket. Vi må bare gjøre det som skal til. A.A.s tolvtrinnsprogram kan være til hjelp for mange.

Husk, trangen til å forsvare meg henger sammen med den tvangspregede væremåten min. Egentlig er jeg ikke slik. Den er et varselskilt for meg.”

19
aug

Travelhet

11.8: “Vi gjør alltid et eller annet… prater, leser, hører på radio, legger planer. Vi plager hjernen med alskens trivielle, ubetydelige, utvendige aktiviteter dagen lang (Brenda Ueland).

Hvilke krumspring gjør vi ikke for å slippe unna oss selv! Vi mangler evnen til å slappe av. Det finnes alltid litt til vi kan få unnagjort. Det kan nesten virke som om vi frykter hva som kunne skje hvis vi lot sinnet få fred, om så bare for et øyeblikk. Alle kriker og kroker fylles med aktivitet. Iblant gjør vi flere ting samtidig, som når vi skriver innkjøpsliste mens vi ser på nyhetene, eller styrer ungenes aktiviteter samtidig som vi arbeider med en rapport.

Vi er blitt avhengige av å ha det travelt, og er vi ikke travle, føler vi oss verdiløse, opprådde, ja, endog redde.

Først må jeg bli klar over hvor travelt jeg selv sørger for å ha det. Så må jeg innse at jeg er maktesløs overfor travelheten. Dernest må jeg forstå at den har en negativ innvirkning på mitt liv.”

10
aug

Å nå målet

10.8: “Det er når drømmen blir til virkelighet at du føler deg fortapt (Oriana Fallaci).

For noen år siden ringte en av vennene mine i et anfall av panikk. ”Anne,” sa hun. ”Du må gjøre noe straks! Det er en del kvinner her som virkelig har det vondt, og ingen aner noe om det!”

Hun hadde intervjuet kvinner som hadde sittet i toppstillinger fra syv til ti år. Hun sa det var som om de hadde kommet med på laget, og hver dag fikk de på seg draktene, kom seg på bussen og dro av sted til kampen, men… de ble sittende på reservebenken. De håpet i det lengste, men etter noen år resignerte de, og innså at de aldri ville få ordentlig innpass på laget.

Hun sa hun fant mer alkoholsime, sykelig depresjon og spiseforstyrrelser i denne gruppen enn hun hadde sett noe annet sted.

Det er ikke når drømmene våre blir til virkelighet at vi føler oss fortapt. Det er når de blir til mareritt.”

9
aug

Å være tilstede i øyeblikket

9.8: “Å dø er en barsk natt og en ny vei (Emily Dickinson).

Emily Dickinson var midt i sin egen dødskamp da hun sa dette. Hun lot til å være helt nærværende og samtidig åpen for det som skulle komme. Når vi tenker på vår egen død, håper de fleste av oss at vi kan være åpne for det som skjer.

For de fleste av oss som arbeider for mye, vil tanken på å dø og opplevelsen av at vi sakte, men sikkert arbeider oss i hjel, ikke virke skremmende. Det er det å leve livet fra øyeblikk til øyeblikk som gjør oss skrekkslagne, og som vi prøver å unngå.

Heldigvisk kan vi komme over denne skrekken og finne ut at vi har all den omsorg og støtte vi trenger for å kunne leve livet vårt.

Dette er mitt øyeblikk. Jeg vil leve hvert eneste øyeblikk. Da vil døden bli et høydepunkt, ikke en slutt.”

9
aug

Entusiasme

8.8: “Når jeg først må velge mellom to onder, velger jeg alltid det jeg ikke har prøvd før (Mae West).

Mae West var en tøff dame med ben i nesen, som struttet (intet ordspill tilsiktet) av entusiasme og livslyst. Når vi ser en av filmene hennes eller et intervju med henne, blir vi alltid imponert over den freidige vitaliteten hun legger for dagen. På enkelte måter er hun et godt forbilde.

Vi trenger ikke å bli frekke, og kan vi lære noe om vår entusiasme. Entusiasme er ikke avslepet. Den har skarpe kanter og kan irritere dem som ikke deler den. Mange av oss har prøvd å dempe entusiasmen for ikke å fornærme noen. Vi kan til og med ha satt likhetstegn mellom manglende entusiasme og modenhet. For en sløsing! Da har vi kappet av enda en bit av oss selv.

Min evne til entusiasme og til å være levende henger sammen, og jeg er glad for å ha begge deler.”

7
aug

Utvikling

7.8: “Personlighetsutviklingen begynner når vi er spedbarn og fortsetter til vi dør (Eleanor Roosevelt).

Vi har visst alltid et lønnlig håp om å ta oss sammen for å finne en løsning på alt vi strever med, oppdage alle våre evner, si oss fornøyde med det vi har gjort hittil i livet, og så puste ut og gå videre.

For et sjokk det er når vi omsider erkjenner at personlighetsutvikling og vekst er en livslang oppgave. Ikke før vi tror at kursen er klar og vi slår oss til ro (og stagnerer) med det, er det noe som rister opp i vår selvtilfredshet. Da er det like bra å erkjenne, først som sist, at livet er en prosess, og åpne oss for vekstmulighetene i oss.

Å vokse og utvikle seg er normaltilstanden for den menneskelige organisme… Jeg er en menneskelig organisme. Derfor er det logisk å gå ut fra at vekst og utvikling er normalt for meg.”

6
aug

Takknemlighet

6.8:

“Store blå fjellånd,

Hjemmet bygd av blå skyer

Jeg takker for godheten

Som finnes der

(Apache-sang)

Du kan ikke møte indianernes spiritualitet uten å bli slått av den uendelige takknemligheten den uttrykker. Det er en saktmodig, rolig strøm av takknemlighet som når like dypt som de dypeste sjøer og stiger like høyt som den høyeste tind. Indianerne har en fredfylt form for takknemlighet. Dette fredfylte gjennomsyrer alle sagnene og fortellingene deres.

Vi føler iblant at vi ikke kan være takknemlige for noe hvis ikke alt er fullkomment. Vi har så lett for å tenke alt eller intet. Når vi gjør det, går vi glipp av soloppgangen og alt annet som er godt rundt oss.

Jeg er takknemlig. Kanskje det er nok. Jeg er takknemlig.”

6
aug

Ærgjerrighet

5.8: “Hvorfor søke mot de filosofiske høyder? Fordi de er verd å bestige… Det kan ikke gå nedoverbakke hvis man ikke begynner på toppen (Margaret Thatcher).

Et kjennetegn ved en intelligent person er at hun kan skjelne mellom det som er umaken verd å gjøre og det som ikke er det, og at hun kan prioritere. Det vesentlige med å klatre behøver ikke være å nå toppen. Man kan gå nedover igjen om man bare har kommet halvveis også. Eller kanskje det er mer interessant og spennende å gå rundt åsen?

For å ha muligheten til å utforske de filosofiske høydene må vi begynne å klatre. Da kan visdommen komme mens vi er underveis og legger merke til planter, steiner og fremmede langs stien.

Å komme til topps er ikke så verst, og det er vel best om det kommer som en tilgift.”

4
aug

Arbeid/ Sannhet

4.8: “Jeg ble oppdratt til å tro at det eneste som var umaken verd å gjøre, var å bidra til verdens forråd av eksakt viten (Margaret Mead).

Vi lever i en tid med en informasjonsutveksling så rask at hjernen vrenger seg. Vi bombarderes stadig med nyheter, nye forskningsresultater, nye ideer og nye muligheter. Hvor passer vi inn? Hva er vår plass i alt dette?

Som kvinner bagatelliserer vi ofte våre kunnskaper og forsøker å vri både det vi vet og det vi mener slik at det blir akseptabelt for andre. På den måten berøver vi verden all kunnskapen vi bærer på. Pålitelig informasjon er viktig for verden. Pålitelig informasjon fra forskjellige ståsteder er uunnværlig.

Jeg har en plass i alt dette, og mine kunnskaper er vesentlige.”

Mine kunnskaper har jeg gravd ned og er redd for å grave de opp. Jeg vil ikke støte noen fordi jeg kan noe. Jeg har da ofte nok fått høre at det er ikke måten å se det på, eller gjøre det på. Etterhvert endte det med at jeg gikk rundt og visste bedre og lot andre bare stå for det de mente, selv om jeg visste mer og at jeg hadde rett. Jeg kunne til og med vise til forskningsresultater som underbygget det jeg visste. Innimellom kunne jeg til og med finne forskning som underbygde både det jeg visste og det den andre sto for, og det at flere kan ha rett ut fra sitt ståsted syns jeg er virkelig spennende. Nå har jeg begynt å fordype meg i min åndelighet, noe som gjør at jeg får enda flere argumenter i forhold til det jeg vet, :-) men jeg holder det også for meg selv. Jeg kjenner flere mennesker som blir provosert av bøker og artikler. De leser ikke så mye selv, og da blir det til at jeg ikke deler det jeg leser lenger heller. Jeg bruker å sette sammen de ulike aspekter i de ulike bøker og artikler jeg leser – for til sammen må de utgjøre en form for sannhet.

3
aug

Frihet

3.8: “Ville du gi avkall på fargene i solnedgangen og duftene av blomster og skogens mysterier for å bekjenne deg til en tro som ikke lar deg danse? (Helene Johnson)

Ville du det? Har du gjort det? Hva slags tro er det som sier at vi ikke er noe verdt hvis vi ikke arbeider oss i hjel? Når bekjente vi oss til den tro at det er mye viktigere å gjøre enn å være? Hva slags tro har vi godtatt som sier at vi er betydningsløse hvis vi ikke kjaser og maser? Vi har ikke tid til solnedganger, blomsterdufter eller skogens mysterier. Vi ser ikke engang solnedganger, blomster eller skoger. Finnes de fremdeles? Dans er vel helst for hedninger som ikke trenger å tjene til livets opphold. Vi danset ofte før i tiden – før vi ble så betydningsfulle.

Når en tro ikke uttrykkes som tro, men fremstilles som virkelighet, da har vi ikke mye valgfrihet.”

Min tro sier ofte til meg at jeg ikke er verdt noe om jeg ikke arbeider hardt. Ingen kan elske meg om jeg ikke driver hus og heim og alt ser bra ut. Jeg føler meg mislykket som kvinne når noen andre tar i et tak i huset. Jeg tar det som personlig kritikk om noen begynner å ta oppvasken, bare fordi jeg trenger å hvile meg i 3 minutter før jeg begynner. Jeg tillater ingen andre å ta del i noe som har med hygiene å gjøre. Jeg har alltid følt at jeg omgir meg med tildels uhygieniske mennesker. Når jeg var liten (har min mor fortalt – mang en gang) pleide jeg å sitte på huk i sandkassen, jeg brukte tommeltott og pekefinger for å holde i bilene når jeg kjørte rundt. Jeg ble aldri møkkete. Jeg virkelig hatet å være møkkete. Dette har preget meg i livet senere også. Sånn sett var det perfekt å bli sykepleier, for det bare underbygget alt jeg tenkte i forhold til hygiene og renslighet. Problemet er bare at jeg stiller de samme krav til de som er rundt meg.

Da jeg var liten pike lærte jeg meg fort at hvis jeg ryddet hjemme, vasket opp og ordnet så skapte det færre krangle-momenter for de voksne. De voksne kunne sitte og slappe av etter slitsomme dager på jobb. Jeg gjorde det så lett at ingen egentlig la merke til hvor mye jeg gjorde. Og jeg ble virkelig flink til det, selv om nesten ingen kommenterte at jeg var flink før jeg var godt opp i tenårene. Og dermed var det det som gjaldt; for å få høre hvor flink jeg var så måtte jeg fortjene det gjennom å gjøre ting hjemme.

Dette er nok en del av det som gjør at jeg ikke har tid til solnedganger og blomsterdufter. Jeg er for opptatt med å holde kontroll i huset til å kunne unne meg noe som helst.