Skip to content

Archive for

27
jul

Perfeksjonisme/ Ensomhet

27.7: “”Hun tilhører en type (amerikanske kvinner) jeg ofte traff… av den sorten som går på forelesninger og holder selskap etterpå… utrolig energisk.” fortsatte han. ”De er fullt i stand til å ha tre – fire barn, holde styr på hus og hjem og følge med i kunst, litteratur og musikk – overfladisk. Selvfølgelig, men gudbedre, det er da noe – og på toppen av det hele takler de en jobb. Noen av dem gjør unna to – tre ektemenn i samme slengen, for å unngå å stagnere (Dodie Smith).

Det skurrer å se seg selv beskrevet på papir på denne måten. Vi har da lært å klare oss. Vi har lært oss å bli superkvinner. Hva spiller det for rolle om vi ikke går i dybden på noe område. Hvordan skulle iv kunne gjøre det? Vi har bare ikke tid. Det vi frykter mest av alt, er at vi ikke vet nok eller er nok. Vi føler at vi kommer til kort hvis vi ikke kan føre en intelligent samtale om alt mellom himmel og jord, og mestre så å si alt. Vi skulle gjerne hatt flere fortrolige forhold til andre, men vi har rett og slett ikke tid – vi er perfekte kvinner.

Vi er perfekte kvinner, og det er kjedelig både for oss og andre.”

27
jul

Tillit

26.7: “Naturen har skapt oss med evnen til å kjenne Gud, til å erfare Gud (Alice Walker).

Ofte tenker vi at vi må gjøre en innsats for å lære Gud å kjenne, og at vi må ha eksperter til å lære oss å komme i kontakt med vår høyere kraft.

For en vidunderlig overraskelse det er når vi plutselig oppdager at evnen til å kjenne Gud og komme i forbindelse med vår høyere kraft bor i oss, og å oppdage at i stedet for å arbeide for denne forbindelsen, trenger vi bare å innrømme at den alt er der. Det kan være vi har mistet vår innsikt i dette forholdet, men forbindelsen har aldri opphørt. Det er bare vår bevissthet om det som er som er blitt vag og obskur.

Jeg har alt jeg trenger inni meg for å kjenne og erfare min høyere kraft. Det eneste jeg må gjøre er å unngå å stå i veien for meg selv.”

Det er så spennende å lese denne boken, for den skrev om dette lenge før jeg i det hele tatt kom i kontakt med å arbeide med meg selv. Den er i tråd med alle andre bøker jeg har lest i forhold til selvutvikling, åndelige spørsmål og positive tankemåter. Fantastisk.

27
jul

Å undre seg

25.7: “Jeg tar solbad og lytter til timene som finner sin form og løser seg opp under furutrærne, og lukter den harpiksduftende hardførheten ved middagsleitet. Verden taper seg i en fjern, blå dis, og det som er nær sover i en smal, avgrenset solstripe (Zelda Fitzgerald).

Jeg leser avsnittet ovenfor og fortaper meg i undring – undring over skjønnheten i hennes formuleringskunst. Jeg leser det og husker et under av et solbad i en lysflekket skog hvor sol mot hud forsterket den blandede lukten av moskus og skarp furu, mens duftene trengte inn i kroppen. Jeg kan huske at jeg lå og lyttet til timene som først brøt og slo mot meg. Så stilnet de gradvis av til en mumling mens kroppen min sank inn i jorden og inn i seg selv. Verden virket langt borte, og jeg hadde ikke behov for å bringe den nærmere.

Undere er en gave fra livet. Å leve er en gave å undres over.”

Ja, jeg undres ofte. Jeg undres over hvorfor jeg har kommet til jorden akkurat nå. Hvorfor blir ikke livet slik jeg hadde tenkt?

27
jul

Å godta seg selv/ Ydmykhet

24.7: “Hvis du går og spør havet selv, hva svarer det? Skvalp, skvalp, drønn, drønn. Det er altfor opptatt av å være hav til å si noe om seg selv (Ursula K. Le Guin).

Ingen som har sittet ved havet og kjent den endeløse styrken og mildheten hun har i seg, kan tvile på at havet vet at hun er nettopp det, havet. Naturen har en fabelaktig evne til å være nøyaktig det hun er. Hun later aldri som… og hun trenger ikke engang å tenke over det.

Når vi må stanse og tenke over hvem vi er, er vi ikke den vi er. Når vi forsøker å være den vi tror vi burde være, er vi ikke den vi er. Når vi forsøker å være den andre har sagt at vi bør være, er vi ikke oss selv. For å være meg selv, er jeg nødt til å være.

Naturen har mye å lære meg om ydmykhet. For å lære av henne må jeg være i henne.”

For bare noen få år siden møtte jeg en mann som sa til meg at jeg ikke var en snill person, han sa også at jeg ikke var ydmyk. Selv om jeg alltid har oppfattet meg selv som snill og omsorgsfull og alle andre har fortalt meg at det er det jeg er – så sluttet jeg å tro på at jeg er snill etter den komentaren. Jeg har lest flere bøker om å være snill og å bli snill, men jeg finner ikke noen svar på hvordan jeg kan bli snill og ydmyk. Det har blitt vondt for meg etterhvert. Så nå får jeg forsøke å spørre naturen og finne svaret i meg selv, er jeg snill og ydmyk eller er jeg ond og krevende? Vel, jeg ser jo ofte at jeg ikke er snill mot meg selv, selv om jeg er veldig snill mot andre. Jeg unnlater å være snill mot meg selv for å gjøre det jeg tror andre forventer av meg. Det har blitt et mønster jeg har vanskelig for å bryte. Jeg trenger kanskje et nytt mønster for livsveven min… Jeg vil sette meg ned og tegne.

27
jul

Å bli godtatt/ Selvtillit

23.7: “Et overraskende funn var at disse kvinnene, som hadde en gjennomsnittlig IQ på etthundreogførtitre, manglet tillit til egne evner og mente at deres intellektuelle evner var flyktige eller uutviklede (Carol Tomlinson-Keasey.

Mange har sagt at kvinnebevegelsen har stått for den eneste revolusjonen der fiendens utpost er i vårt eget sinn (ikke det at vi trenger et fiendebilde). Vi vil helst tro at kvinner har overvunnet sin negative programmering , og at vi har et godt selvbilde. Så leser vi altså en undersøkelse som Carol Tomlinson-Keaseys og føler oss nedslått over en gruppe intelligente kvinner som ikke tror på seg selv eller sine egne evner.

Vi er klar over at disse kvinnene som har mistillit til seg selv og sitt intellekt, innerst inne ikke er så forskjellige fra oss.

Vi kan holde fasaden og gjøre gode miner til slett spill. Likevel kjenner vi stadig den lille skjulte, nagende frykten for at vi kanskje ikke er gode nok.

Jeg er lei for at kvinner ikke verdsetter seg selv. Jeg blir lei meg når jeg ikke verdsetter meg selv. Jeg vil tygge litt på denne følelsen.”

 

Akkurat nå vil jeg ikke tenke på at da jeg var yngre så var jeg en av disse kvinnene med en relativt høy IQ, jeg har forsøkt å fortrenge det, jeg har forsøkt å “kamuflere” det, jeg “agerer” blond, og skylder gjerne på mitt blonde hår. Jeg forsøker å ikke virke smartere enn andre, og gjør meg ofte mer naiv enn jeg syns er kjekt. Ja, jeg må nok tygge ekstra mye på denne følelsen. For hver gang jeg har underkuet min egen smarthet så kjenner jeg meg et hakk dummere!!!

27
jul

Å være vellykket

22.7: “Livet består av en rekke øyeblikk. Å leve ut hvert enkelt av dem er å lykkes (Corita Kent).

Kanskje er det ikke begrepet vellykkethet som er problemet, men heller måten vi definerer det på. Hvis vi definerer vellykkethet som mye penger, en toppstilling i hierarkiet, to BMW’er i garasjen og et arkitekttegnet hus, kan det være meget helsefarlig.

Hvis vi definerer vellykkethet som det å leve hvert øyeblikk i fulle drag, kan vi gjerne ha penger, prestisje og eiendeler og anseelse, og den suksessen behøver ikke være skadelig for helsen. Forskjellen ligger i hva slags innstilling vi har, og i innsikten bak innstillingen.

Faktisk er det slik at det er lettere å samle symboler på vellykkethet enn å leve et lykkelig liv. Et lykkelig liv krever at vi er til stede. Det krever vårt nærvær, vårt nærvær hvert øyeblikk.

Det er forvirrende å være vellykket. Er det jeg som har lykkes med vellykketheten, eller er det vellykketheten som har lykkes med meg? Trolig ingen av delene.”

Om det gjelder å leve i nuet så er ikke jeg særlig vellykket. Jeg føler meg ikke vellykket på noen måte heller. Jeg har studert, jeg har gjort alt det riktige, men jeg kjenner meg langt fra lykkelig og vellykket. Vellykket er vennene mine, når jeg ser på dem, det er ikke meg. Jeg føler jeg må prestere enda mer for å kanskje føle meg vellykket. Jeg må slanke meg, jeg må studere mer, jeg må få barn (selv om det er helt umulig) – for i min verden er det dette som er symboler på vellykkethet. Og der kommer jeg faktisk til kort.