Skip to content

Archive for

5
jul

Å isolere seg

5.7: “Jeg skaper mine egne fengsler. Ingen andre bygger disse murene rundt meg. (Michelle)

Vi drar sjelden kjensel på våre egne forsvarsverker før de er ferdigbygd. Vi blir lurt av at de ligner noe annet: de fremtrer som trygghet, prestisje, makt, innflytelse, penger og anerkjennelse. Det er først når byggverket er ferdig vi forstår at vi er innesperret i splendid isolasjon… Når skjedde det? Vi så ned et øyeblikk bare, på arbeidet og livet vårt, og da vi så opp igjen, oppdaget vi at det vi trodde var trygghet, var blitt til et velvillig fengsel. Fengsler kan romme fantasier, men de har lite rom for drømmer.

Vi har feilprioritert! Vi ønsker ikke denne ensomheten som følger av suksess for enhver pris. Av en eller annen grunn trodde vi at vi kunne få alt, og nå har alt fått oss.

Det var jeg selv som isolerte meg. Da kan jeg vel også be om hjelp selv?”

Da er det bare å finne fram motet for å tørre å be om hjelp til å komme ut av isolasjonen. Jeg har begynt å se at disse meditasjonene henger sammen. De bygger på hverandre og de utfordrer meg og andre som gjør for mye på ulike måter, men over samme tematikk. For å beskytte meg selv, slik at jeg kan få tid til å gjøre alt jeg tenker jeg MÅ, så har jeg blitt nødt til å stenge ute andre ting og mennesker. Drømmene var så små for meg i utgangspunktet. Jeg hadde ofte hørt at jeg ikke dugde til noe, av mine lærere på gymnaset. Så når jeg oppdaget at jeg virkelig kunne bli noe mer enn det jeg først trodde så fikk jeg ikke til å stoppe. Jeg vet ikke om jeg har stoppet enda… Unnskyldningene har til og med vært lette å finne, men til slutt var det ikke noen igjen. Jeg feilprioriterte verst da jeg var student og jobbet noe ved siden av – da hadde jeg så mye å gjøre. Jeg sa alltid til meg selv at jeg var ingen karriere kvinne, men jeg har alle tegn og symptomer på at jeg er det!!! I studietiden greide jeg til og med å skyve vekk min aller beste venninne, fordi jeg gikk med dårlig samvittighet over alt jeg skulle rekke. Jeg feilprioriterte når det gjaldt henne. Nå, mange år etter er det fortsatt som en kjærlighetssorg – eller kanskje enda verre, for hun er et fantastisk menneske som jeg virkelig kunne stole på og som jeg kunne prate med om ALT mulig. Jeg kan ikke si annet enn at jeg feilprioriterte. Jeg lot de stressa følelsene sluke meg og ødelegge for meg. Jeg ser stadig disse stress-symptomene, jeg isolerer meg. Det vil si; jeg tror innerst inne at jeg ikke er bra nok for noen så jeg trekker meg unna, men når jeg nå er ærlig og bruker dagen til å jobbe med denne meditasjonen så ser jeg at det har noe med feilprioritering å gjøre. Jeg tviler på at et enkelt unnskyld kan hjelpe meg ut av denne isolasjonen jeg har bygd opp rundt meg…

Jeg har heldigvis greid å beholde et par veldig gode venninner gjennom denne tiden, og jeg prøver virkelig å ikke gi slipp på dem. Hun ene har blitt bedre og bedre venninne de siste årene, og hun er virkelig en varm, fantastisk, ærlig, omsorgsfull, raus, oppmuntrende, oppsøkende og skjønn kvinne. Livet er bare helt herlig når jeg er sammen med henne, eller prater med henne i telefonen, og i mange timer etterpå :-)