Skip to content

Archive for

31
jul

Kurs i fotografering

I vår gikk jeg på fotokurs, med fotograf Tor Høgås som instruktør. Jeg har et ønske om å lære meg å fotografere med digitalt speilreflekskamera. Tidligere fotograferte jeg litt med et vanlig speilreflekskamera, men jeg gikk aldri og lærte det. Som jente så vil jeg jo gjerne lære litt før jeg starter. Jeg leser bruksanvisninger før jeg tar i bruk utstyr også :-) Tor Høgås er virkelig en inspirasjon til å virkelig yte mitt beste – så jeg har bestemt meg for å ikke gi opp.

Jeg har sett at det er mange fotoblogger så jeg vil ikke blogge så mye foto, men litt om læreprosessen min 😉 (det går nemlig veldig tregt).

Så det første jeg måtte lære meg var blenderåpning og skarphet og dybde.

Vi svitsjet fra [ ] (auto instillingen) til M (manuell instilling). Fra og med nå skal jeg justere alt selv, finne lysstyrke og hvor stor åpning jeg vil ha på blenderen. Puh, jaggu ble det mye å tenke på.

Blenderen er en mekanisme som regulerer hvor mye lys som slippes inn på filmen (minnebrikken). Liten blenderåpning gir lite lys, stor blenderåpning gir mye lys. blenderåpningen betegnes slik: f 2,8 – f 4 – f 5,6 – f 8 – f 16 – f 22 – osv. Tegnet f står for brennvidde (focal length) Laveste tall er størst åpning, høyeste tall er minste åpning (Tor Høgås)

Vel, om jeg nå forteller at dette er enkelt, så ville jeg ikke si sannheten. Jeg skjønner jo at stor åpning slipper inn mye lys og liten åpning slipper inn mindre lys, MEN hvorfor må det være de små tallene som er den store åpningen og de store tallene som er de små åpningene?? Og hvor finner jeg justeringen som gjør at jeg raskt kan endre denne åpningen når jeg ser at jeg trenger mye eller lite lys?

Så som instruktøren sa videre; du må nesten bli kjent med ditt kameras innstillinger før du blir en god fotograf!! Og det har han jo helt rett i. Nå har jeg brukt noen måneder for å prøve meg litt fram, og jeg har fotografert en god del i sommer. Det har blitt til at jeg må øve meg på ting som står stille, for jeg fomler for mye til å ta bilder av ting i bevegelse. Jeg har kjørt forbi mange gode objekter, men vært for høflig til å stoppe for å ta bilde. DET må jeg jo se til å endre på 😉 IMG_5300

Mye lys; altså et lavt tall.

IMG_5299

Lite lys; altså et høyt tall

IMG_5302 

Ganske passe lys; sikkert f 5,6 eller f 7,1 😉

Som du ser så er det ikke lett å stille inn riktig blenderåpning. Dette er bilder fra den praktiske delen av kurset. (Nå kan det tenkes at det er lukkeren som er brukt for å få dette resultatet på bildene, men for å illustrere blenderen så valgte jeg disse siden de var så ulike i lys).

31
jul

Lykke/ Depresjon

31.7: “Da jeg var barn… trodde jeg at suksess var det samme som lykke.

Jeg tok feil, lykke er som en sommerfugl som viser seg og gleder oss et kort sekund, men snart flyr bort (Anna Pavlova).

Det er ingen forskjell på lykkefølelse og depresjon. De utvikler seg likt. Det er bare innholdet som ikke er det samme. Begge kommer og går. Hovedforskjellen mellom dem ligger i hva vi gjør med dem.

Vi søker alltid lykken. Når vi ser den kommer, sier vi: ”Kom hit, jeg ser deg nok. Bli hos meg for bestandig.” Lykken ler og sier: ”Nå har du sett meg, så nå kan jeg dra.” – Og så drar den sin vei.

Når vi ser depresjonen komme, sier vi: ”Gå din vei, jeg vil ikke ha deg. Ikke jeg, nei.” Og depresjonen sukker og sier: ”På’n igjen. Jeg må visst bli enda større hvis hun overhodet skal høre på meg og ta lærdom av meg.” Dermed klapper den oss på skulderen og roper: ”Her er jeg, her er jeg!”, helt til den får påkalt vår oppmerksomhet. Så drar den sin vei.

Både lykke og depresjon har noe å lære oss. Begge vil komme og gå. Begge vil vende tilbake. Det er vår åpenhet og viljen til å lære av dem begge som gjør den store forskjellen.

Lykken er en gave. Depresjonen er en gave. Begge er som sommerfugler i mitt liv.”

Ja, så lenge det ikke er snakk om “manisk-depresivitet” så kan jeg godt ta imot både lykke og depresjon for å se om jeg skal lære noe av dem begge. Sommerfugler er lette som små fjær, og det kan jeg kanskje tenke mer på når enten lykken eller depresjonen kommer innom i mitt liv :-)

30
jul

Motsigelser

30.7: “Hvis jeg kunne se det som skjer med meg like klart som jeg ser det som skjer med andre, ville jeg ha vært i orden nå (Pat).

Mye av livet vårt består av skrikende motsigelser. Vi sverger på at vi aldri skal bli som vår egen mor, og i neste øyeblikk skjenner og smeller vi akkurat som henne. Vi vet at vi aldri vil finne på å manipulere andre slik sjefen manipulerer oss, og så tar vi oss i å gjøre det.

Tilsynelatende ser vi så klart hva som foregår ”der ute”, mens det er virvar ”her inne”. Ta det med ro, det henger sammen med dette avhengighetsforholdet vi er i ferd med å arbeide oss ut av. Det kalles fornektelse. Å skjære gjennom fornektelsen av det som virkelig foregår i livet vårt, er det første skritt på rett vei.

Kanskje er det slik at det vi ser ”der ute”, er det vi trenger å se ”her inne”. Jeg skal prøve det.”

Jeg har opplevd mang en gang at jeg tenker; jeg skulle hørt på mitt eget gode råd. Jeg er nemlig super flink til å veilede andre fram til nye løsninger for dem, jeg skal forsøke å gjøre det for meg selv også. Selv-coaching 😉

29
jul

Integritet/ Ærlighet

29.7: “Si meg mor

Hva er det som så ubarmhjertig har tatt sjelen din bort? (Chungmi Kim).

En av virkningene av et avhengighetsforhold er at det ødelegger vår integritet. På arbeidet går vi ofte på akkord med våre egne normer, og vi sier ingen ting. Vi får reprimander for noe ikke har ansvaret for, og vi sier ingen ting. Vi oppfører oss på en måte som ikke er i overensstemmelse med vår personlige moral.

Trangen til å gjøre for mye er akkurat som alle andre avhengighetsforhold i den forstand at den setter oss i situasjoner der vi er villige til å gjøre hva som helst for å ”få opp adrenalinet”, det vil si ”få oss et skudd”. Vi ser at vi er med på å ta avgjørelser som er gale for oss, vi forsømmer oss selv og vi forsømmer familiene våre. Slik mister vi vår integritet.

Når jeg mister min integritet, har jeg også, som Chungmi Kims mor, mistet sjelen min (eller i det minste forlagt den et sted).”

Alt jeg greier å si er at jeg er så utrolig sliten av å være flink. Jeg liker å være flink, men jeg vil ikke gjøre det på bekostning av meg selv lenger.

28
jul

Virkelighet/ Fornektelse

28.7: “Vi fyller sinnet med ord til det renner over! Ordene hypnotiserer og manipulerer oss; de maskerer sannheten for oss selv om den står der rett for våre øyne. For å bli klar over hva som ligger bak ordene, har jeg lært meg bare å lytte til handlinger (Judith M. Knowlton).

Sviktende virkelighetsoppfatning er et av kjennetegnene på avhengighet. Som den kjente psykoterapeuten Marion Woodman sier: ” I et avhengighetsforhold skaper du deg en fantasiverden og prøver å leve i den.” Det skjer så ofte at vi kvinner som gjør for mye, innerst inne er for godtroende. Vi vil så gjerne tro det andre sier, og vi vil ikke være på vakt hele tiden. Nettopp derfor blir vi ofte skuffet og lei, fordi vi merker at vi forholder oss til illusjoner og ikke til virkelighet. Det er ikke det at vi ikke oppfatter virkeligheten. Det gjør vi. Vi vil bare ikke hanskes med den. Da vil vi heller klage og bli såret. Vi kan alltid se virkeligheten hvis vi bare fjerner filtrene. Og i det lange løp er virkeligheten alltid enklere å forholde seg til enn våre forestillinger om den.

Handlinger taler tydeligere enn ord. Når jeg tror på det andre gjør og ikke lytter så mye til det de sier, føler jeg meg på tryggere grunn.”

Det er kanskje derfor jeg har så vanskelig for å tro på mennesker som sier de kan forandre seg, de viser det ikke – de bare sier det. Å være i noe som ikke gjør meg lykkelig er jeg blitt en ekspert på. Jeg fornekter til og med at jeg ikke har det bra. Men så ser jeg at det er bare prat på meg også, jeg har valg. Valg til å bli i det som ikke gjør meg lykkelig, valg til å forlate det, eller valg til å virkelig gjøre noe med det for å endre på det. Denne høsten blir travel for meg og min egen utvikling. Jeg skal på UniqueMind kurs, og gleder meg til å få litt hjelp til å komme igang med å jobbe med meg selv (igjen).

27
jul

Perfeksjonisme/ Ensomhet

27.7: “”Hun tilhører en type (amerikanske kvinner) jeg ofte traff… av den sorten som går på forelesninger og holder selskap etterpå… utrolig energisk.” fortsatte han. ”De er fullt i stand til å ha tre – fire barn, holde styr på hus og hjem og følge med i kunst, litteratur og musikk – overfladisk. Selvfølgelig, men gudbedre, det er da noe – og på toppen av det hele takler de en jobb. Noen av dem gjør unna to – tre ektemenn i samme slengen, for å unngå å stagnere (Dodie Smith).

Det skurrer å se seg selv beskrevet på papir på denne måten. Vi har da lært å klare oss. Vi har lært oss å bli superkvinner. Hva spiller det for rolle om vi ikke går i dybden på noe område. Hvordan skulle iv kunne gjøre det? Vi har bare ikke tid. Det vi frykter mest av alt, er at vi ikke vet nok eller er nok. Vi føler at vi kommer til kort hvis vi ikke kan føre en intelligent samtale om alt mellom himmel og jord, og mestre så å si alt. Vi skulle gjerne hatt flere fortrolige forhold til andre, men vi har rett og slett ikke tid – vi er perfekte kvinner.

Vi er perfekte kvinner, og det er kjedelig både for oss og andre.”

27
jul

Tillit

26.7: “Naturen har skapt oss med evnen til å kjenne Gud, til å erfare Gud (Alice Walker).

Ofte tenker vi at vi må gjøre en innsats for å lære Gud å kjenne, og at vi må ha eksperter til å lære oss å komme i kontakt med vår høyere kraft.

For en vidunderlig overraskelse det er når vi plutselig oppdager at evnen til å kjenne Gud og komme i forbindelse med vår høyere kraft bor i oss, og å oppdage at i stedet for å arbeide for denne forbindelsen, trenger vi bare å innrømme at den alt er der. Det kan være vi har mistet vår innsikt i dette forholdet, men forbindelsen har aldri opphørt. Det er bare vår bevissthet om det som er som er blitt vag og obskur.

Jeg har alt jeg trenger inni meg for å kjenne og erfare min høyere kraft. Det eneste jeg må gjøre er å unngå å stå i veien for meg selv.”

Det er så spennende å lese denne boken, for den skrev om dette lenge før jeg i det hele tatt kom i kontakt med å arbeide med meg selv. Den er i tråd med alle andre bøker jeg har lest i forhold til selvutvikling, åndelige spørsmål og positive tankemåter. Fantastisk.

27
jul

Å undre seg

25.7: “Jeg tar solbad og lytter til timene som finner sin form og løser seg opp under furutrærne, og lukter den harpiksduftende hardførheten ved middagsleitet. Verden taper seg i en fjern, blå dis, og det som er nær sover i en smal, avgrenset solstripe (Zelda Fitzgerald).

Jeg leser avsnittet ovenfor og fortaper meg i undring – undring over skjønnheten i hennes formuleringskunst. Jeg leser det og husker et under av et solbad i en lysflekket skog hvor sol mot hud forsterket den blandede lukten av moskus og skarp furu, mens duftene trengte inn i kroppen. Jeg kan huske at jeg lå og lyttet til timene som først brøt og slo mot meg. Så stilnet de gradvis av til en mumling mens kroppen min sank inn i jorden og inn i seg selv. Verden virket langt borte, og jeg hadde ikke behov for å bringe den nærmere.

Undere er en gave fra livet. Å leve er en gave å undres over.”

Ja, jeg undres ofte. Jeg undres over hvorfor jeg har kommet til jorden akkurat nå. Hvorfor blir ikke livet slik jeg hadde tenkt?

27
jul

Å godta seg selv/ Ydmykhet

24.7: “Hvis du går og spør havet selv, hva svarer det? Skvalp, skvalp, drønn, drønn. Det er altfor opptatt av å være hav til å si noe om seg selv (Ursula K. Le Guin).

Ingen som har sittet ved havet og kjent den endeløse styrken og mildheten hun har i seg, kan tvile på at havet vet at hun er nettopp det, havet. Naturen har en fabelaktig evne til å være nøyaktig det hun er. Hun later aldri som… og hun trenger ikke engang å tenke over det.

Når vi må stanse og tenke over hvem vi er, er vi ikke den vi er. Når vi forsøker å være den vi tror vi burde være, er vi ikke den vi er. Når vi forsøker å være den andre har sagt at vi bør være, er vi ikke oss selv. For å være meg selv, er jeg nødt til å være.

Naturen har mye å lære meg om ydmykhet. For å lære av henne må jeg være i henne.”

For bare noen få år siden møtte jeg en mann som sa til meg at jeg ikke var en snill person, han sa også at jeg ikke var ydmyk. Selv om jeg alltid har oppfattet meg selv som snill og omsorgsfull og alle andre har fortalt meg at det er det jeg er – så sluttet jeg å tro på at jeg er snill etter den komentaren. Jeg har lest flere bøker om å være snill og å bli snill, men jeg finner ikke noen svar på hvordan jeg kan bli snill og ydmyk. Det har blitt vondt for meg etterhvert. Så nå får jeg forsøke å spørre naturen og finne svaret i meg selv, er jeg snill og ydmyk eller er jeg ond og krevende? Vel, jeg ser jo ofte at jeg ikke er snill mot meg selv, selv om jeg er veldig snill mot andre. Jeg unnlater å være snill mot meg selv for å gjøre det jeg tror andre forventer av meg. Det har blitt et mønster jeg har vanskelig for å bryte. Jeg trenger kanskje et nytt mønster for livsveven min… Jeg vil sette meg ned og tegne.

27
jul

Å bli godtatt/ Selvtillit

23.7: “Et overraskende funn var at disse kvinnene, som hadde en gjennomsnittlig IQ på etthundreogførtitre, manglet tillit til egne evner og mente at deres intellektuelle evner var flyktige eller uutviklede (Carol Tomlinson-Keasey.

Mange har sagt at kvinnebevegelsen har stått for den eneste revolusjonen der fiendens utpost er i vårt eget sinn (ikke det at vi trenger et fiendebilde). Vi vil helst tro at kvinner har overvunnet sin negative programmering , og at vi har et godt selvbilde. Så leser vi altså en undersøkelse som Carol Tomlinson-Keaseys og føler oss nedslått over en gruppe intelligente kvinner som ikke tror på seg selv eller sine egne evner.

Vi er klar over at disse kvinnene som har mistillit til seg selv og sitt intellekt, innerst inne ikke er så forskjellige fra oss.

Vi kan holde fasaden og gjøre gode miner til slett spill. Likevel kjenner vi stadig den lille skjulte, nagende frykten for at vi kanskje ikke er gode nok.

Jeg er lei for at kvinner ikke verdsetter seg selv. Jeg blir lei meg når jeg ikke verdsetter meg selv. Jeg vil tygge litt på denne følelsen.”

 

Akkurat nå vil jeg ikke tenke på at da jeg var yngre så var jeg en av disse kvinnene med en relativt høy IQ, jeg har forsøkt å fortrenge det, jeg har forsøkt å “kamuflere” det, jeg “agerer” blond, og skylder gjerne på mitt blonde hår. Jeg forsøker å ikke virke smartere enn andre, og gjør meg ofte mer naiv enn jeg syns er kjekt. Ja, jeg må nok tygge ekstra mye på denne følelsen. For hver gang jeg har underkuet min egen smarthet så kjenner jeg meg et hakk dummere!!!