Skip to content

Archive for

30
jun

Troya til napping

 

napping Troya er en strihåret dachs og hun har hatt “lang” pels hele sitt liv (2 år). Vi har prøvd å nappe henne litt innimellom, men det er ikke så morsomt når hun piper og viser tydelige tegn på at dette liker hun ikke. Derfor fant vi fram til en skikkelig proff. Anne Igsi i Østfold, det var helt genialt å dra dit. Hun holdt Troya rolig under nesten hele seansen og fikk flidd pelsen hennes. Troya fikk ca halv størrelse, hun ser både søt og underlig ut. Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg likte henne bedre  når hun hadde litt lengre pels med krøller i. Men nå har vi lyst til å få henne på utstilling og da må hun se ut som den ekte strihårete dachsen hun er. I alle fall en stund. Så får vi kanskje finne en middelvei og nappe bare det som er nødvendig for at hun skal slippe gnagsår når hun jakter og for store snøballer på bena når det er vinter. Her kan du se hvordan hun mistet pelsen etterhvert. først på hodet – og så på resten av kroppen.troya

30
jun

Å få det bedre

30.6: «Å bli frisk er en prosess, ikke en tilstand (Anne Wilson Schaef)

Når vi nå begynner å erkjenne at overarbeid, omsorg, travelhet, kort sagt, behovet for alltid å ha noe å gjøre er utslag av en vanedannende prosess som er like tvangspreget som avhengighet av kjemiske stoffer, ønsker vi umiddelbart å bryte dette forholdt. Dessverre er det ikke så enkelt. Definisjonen på avhengighet eller tvangspreget oppførsel er at noe har taket på oss, og at vi er maktesløse overfor det. Det er ikke ”bare å si nei”. Det er ikke bare å holde opp med å gjøre som vi gjør. Det sitter i hele kroppen, i muskelcellene og i ryggmargen.

Vi må innse at veien ut er en prosess. Det tok tid å komme dit vi er, og det tar tid å komme over det. En del av det som feiler oss er at vi vil at alt skal skje med det samme. Vi må være tålmodige med oss selv og få støtte fra andre for å utvikle oss i riktig retning.

”Det er jeg som må gjøre jobben. Det betyr ikke at jeg trenger å gjøre den alene,” er utsagn man ofte hører i samtalegrupper om slike problemer.»

Min første tanke er: interessant! Jeg er absolutt av typen som vil ha alt gjort med det samme og helst i går. Jeg gjør det gjerne selv for at det skal bli gjort «bra nok», så jeg ser at jeg bør få en nedtrapping. En venninne av meg begynte nettopp på et friskvernstudio fordi hun har så vondt i ryggen sin. Hennes første oppgave var å ikke gjøre noe hjemme på en uke. Hver gang hun hadde lyst til å gjøre noe, plukke opp noe, vaske noe eller lignende så skulle hun skrive det opp i boken sin og så skulle hun skrive opp hva hun følte og hva hun til slutt gjorde med det. Dette burde jeg ha gjort, tenkte jeg når jeg hørte om det. Men tror du jeg turte det?? Nei! Det ville nok blitt for avslørende å gjøre det… og jeg hadde nok endt opp som en liten furie utover i uken 😉 Nå har jeg aldri turt å spørre min venninne hvordan dette prosjektet gikk, men det kunne vært interessant å prøve det ut :-) Kanskje for noen og enhver? 😉