Skip to content

Archive for

22
Jun

Bevissthet om prosessen

22.6: «Livet går i bølger. I perioder er du ensom, og i perioder har du knapt nok tid til å puste. (May Sarton)

Vi som gjør for mye, som alltid har noe fore og alltid er travle, har det best når vi knapt kan puste. Vi kan kunsten å fungere under press, med tidsfrister hengende over oss. Det er da vi virkelig får vist hva vi kan.

Dessverre er det periodene med fred og ro og fare for ensomhet etter at et prosjekt er avsluttet, som skremmer oss. Å være uten oppgaver og tidsfrister gjør oss skrekkslagne. Nå trenger vi heldigvis sjelden å forholde oss til den skrekken, for vi har innrettet oss slik at det nesten aldri finnes pusterom.

Tar vi oss tid til å tenke over det, har nok både livets flo og fjære sine årsaker. Vi trenger pusterom. Kroppen trenger pause fra den konstante adrenalinstrømmen den utsettes for, ellers vil den sprenges.

Etter hvert som vi slutter å gjøre for mye, lærer vi nok å sette pris på svingningene i livet, og tar imot dem som uttrykk for gammel visdom.

Havet går aldri trett av flo og fjøre. Jeg har noe å lære av havet.»

Ja det var dagens sitat fra boken. Hva betyr dette da? Svingningene i livet kommer i raske bølger og det er ikke alle jeg har taklet like bra etterhvert som jeg forsøkte å trappe ned. Jeg skal også innrømme at jeg nok har vært flink til å flykte tilbake inn i jobb og tusen andre gjøremål samtidig. Jeg er ikke så god på å holde alle ballene i luften lenger, men jeg forsøker. Problemet (har jeg begynt å innse) er at jo flere baller jeg har i luften samtidig, jo slettere arbeid gjør jeg for den enkelte ballen. Og det er jo absolutt ikke det jeg ønsker. Den jeg gjør slettes arbeid for er meg selv og min personlige utvikling. Så jeg ser at jeg har mye å lære her. Jeg må først greie å ta livet med ro, slappe av og ikke ha så mange planer. Så kan jeg begynne på ett og ett prosjekt og se om jeg greier å gjennomføre noe jeg begynner på. Det høres ut som en god plan :-) Det er bare det at ensomheten dukker opp, eller noen ganger følelsen av å være trist og lei. Det er ikke gode følelser så de er ikke varmt velkommen inn i mitt liv. Jeg er ikke redd for å være alene, for meg er ikke ensomhet å være alene. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg virkelig har følt meg ensom i store forsamlinger, eller ute på middag med venninnene mine. Eller rett og slett hjemme sammen med familien eller på jobben med mange kollegaer. Jeg har hatt dager da jeg sitter alene og blar igjennom kontaktlista mi på iPhonen og ikke finner noen jeg har lyst til å prate med – eller jeg tror kanskje ikke jeg kan «plage» dem med mine små bagateller. Så sommerens oppgave blir faktisk å ta tid til å kjenne etter at jeg kjeder meg og så derfra begynne å bygge opp og finne ut hva jeg liker å holde på med :-)