Skip to content

Archive for

11
jun

Om å bli berørt

Når vi snakker om å berøre, så er det oftest i form av å ta på noe eller noen. Å berøre eller å beføle en hånd. Når jeg som sykepleier tar en pasient i hånden eller stryker denne over armen så berører jeg denne personen. I den senere tid har jeg begynt å snakke om å berøre den andres følelser eller sjel. Jeg kan la meg bli berørt og da mener jeg at jeg blir rørt. Jeg blir følelsesmessig påvirket og dermed berørt. Kan hende er det helt feil måte å bruke begrepet på, men i mangel av et bedre begrep så lar jeg meg berøre emosjonelt, intellektuelt, åndelig og fysisk. Vi snakker om det i sykepleien også.

Hvis jeg ikke kan bekrefte meg selv så føler jeg det vanskelig å ta i mot bekreftelse fra omgivelsene mine, og dermed er det også vanskeligere å bli berørt. Jeg vil så gjerne tro på det andre sier om meg, spesielt når jeg får skryt for noe jeg gjør bra. Det er bare så utrolig vanskelig for meg å tro på det. Jeg later som jeg er helt enig, men inni meg så er jeg jo ikke det. Jeg tenker hele tiden at jeg burde ha gjort ting annerledes og i alle fall bedre.

I går hadde jeg avslutning med noen av studentene jeg har fulgt de siste ti ukene i deres sykehuspraksis, de skal bli sykepleiere. Fokuset har vært akutt og kritisk, samt noe kronisk sykdom. De har gjort en veldig god jobb i praksis. De har blitt berørt av pasienter og kollegaer de har møtt, og de ble berørt av meg. Jeg har nemlig en veldig god egenskap, jeg er 100 % tilstedeværende. Dette setter veldig mange studenter og andre pris på. Ingen kan se på meg at jeg er superstresset på innsiden fordi parkeringen min gikk ut for et kvarter siden… For jeg gir alltid hele min fulle oppmerksomhet til de som trenger det.

Når det gjelder avslutningen fra i går så fikk jeg en veldig søt bamse (se øverst til venstre på bildet – det står Someone Special på genseren) og et kjempe hyggelig kort fra studentene. En del av meg føler at jeg ikke har fortjent det, mens den andre delen av meg føler at det er kjempe morsomt og blir stolt. Denne delen ble også berørt og klumpen i halsen vokste seg stor, slik at en tåre eller to rant over. Og det skjer ofte at jeg blir så rørt at tårene kan trille litt. :-) En av mine tidligere sjefer fikk med seg at jeg ofte kom inn på kontoret med blomster, vinflasker og små gaver og kort etter at jeg var ferdig med veiledningsperioder med studentene, han fortalte meg at det måtte jeg sette umåtelig stor pris på for det var ikke vanlig at studentene ga bort gaver til lærerne sine på den måten.

Jeg burde vite at jeg er flink i jobben min, så og si alle studenter jeg har hatt den gleden av å være veileder for, har gitt tydelig inntrykk av det. Allikevel er det så vanskelig å forstå. Jeg greier ikke å ta det til meg, jeg føler jeg skulle vært mye flinkere – som mine kollegaer. Jeg har hatt den ære å jobbet med noen av de mest engasjerte og dyktige lærere innen sykepleierutdanningen. Selvfølgelig vet jeg at jeg hadde sikkert vært vel så flink som dem når jeg har 20-30 års erfaring som de har. Problemet er å knytte det å vite og det å føle sammen. Kanskje det er litt sånn som å knytte teori og praksis sammen for studentene? Hodet mitt vet at jeg er flink, men allikevel er ikke følelsene mine med på det. Hodet mitt vet andre ting som følelsene mine ikke er eingi i også. Snakk om å være kompleks eller komplisert 😉

Fra studentene